Morgendagens bekymringer

Matt 6:34 Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Jeg er definitivt en mann som elsker å ha kontroll over hver eneste detalj i mitt eget lille univers. Etter som man har gått på skole og høyskole i mange år så legger en seg også opp en uvane å planlegge fremtiden. I allefall gjør jeg det. Man lever liksom litt "på vent" på et vis. Studiene er et steg mot noe annet. Og slik tvinges en til å tenke morgendagen før man tenker i dag.

Jeg skal ditt da, og når det og det har skjedd så skal jeg datt. Innimellom kan jeg kanskje også få gjennomført dott, men det avhenger av om jeg gidder - men akkurat det får vi ta å bestemme på sikt. Så sant jeg får regien selv, naturligvis.

Problemet med disse planene er at Gud gjerne ikke tillates så mye som en lillefinger i prosessen. Og enda mindre tenker en på uforutsette elementer som kan komme inn og forstyrre.

Men plutselig sitter en der med skjegget i postkassen. Et brutt kjæresteforhold, sykdom, sorg, død eller andre ting kommer inn og forstyrrer. Eller man føler simpelthen at Herren stenger dør etter dør etter dør etter dør - vi sitter tilbake med våre egne ugjennomførbare planer. Ubrukelige og klare for skraphaugen. Hvor enn fromme de virket for oss i utgangspunktet, de hjelper oss lite nå.

Og så er vi ikke villige til å gi oss så lett for å få det som vi vil. Vi korrigerer på planene. Vi legger nye strategier. Vi forsøker å tenke helt nytt. Men nei. Vi blir bare innhentet av virkeligheten, gang på gang på gang. Det nytter ikke å bedra seg selv. Det nytter ikke hva vi prøver, for vi blir forbauset over hvor lite kontroll vi egentlig har over vårt eget liv - over vår egen fremtid. Man må glemme alle planer og drømmer.

I stedet sitter man igjen med bekymringer. De hoper seg opp. Man blir bitter på Gud, bitter på mennesker som ikke engang har skyld i det som har skjedd - man må bare kanalisere bitterheten et sted. Vi føler vi kveles av vår mangel på kontroll. Den slokner vår livsgnist. Ja, verre; den drukner den i tomhetsfølelsens dype sjø. Stopper virkelig alt her? Kommer jeg ikke lenger? Var dette alt?

I slike krisetider i livene våre er formaningen til Jesus i Matt 6:34 usedvanlig irriterende og virker kanskje til og med virkelighetsfjernt. Hvordan skal jeg vel kunne slutte å bekymre meg? Og er det vel rart at vi blir redd når hele vår egen fortreffelige verden, slik vi ønsker den, raser sammen som en kortstokk?

Jeg tviler på at Jesus sitt poeng er at dette er så veldig lett. Da hadde det vel strengt tatt ikke vært noe poeng å formane heller. Men det man vel fort opplever etter å ha bekymret seg langt om lenge og klagd sin nød til Herren og til betrodde venner, det er at man innser at disse bekymringene stort sett fyller alle våre tanker og spiser opp alle våre krefter. Og dagen i dag, hva så med den?

Det er en klisjé, men også dagen i dag ønsker Gud å bruke deg og vise deg mer av seg selv og sin nåde. Det vonde som ser ut til å skje i morgen - det kan enten skje eller ikke skje likevel. Hva vet vel vi? Men i dag kan vi være til velsignelse for andre mennesker. I de tilsynelatende "små" tingene. Med våre ord, med vennlige blikk, med omsorg og en hellig tro - med de gjerningene som ingen andre enn Gud ser. Eller vi kan bare være tilstede. For det er en velsignelse i seg selv for venner og familie som etter pris på oss og tar glede i det. Vi kan se Guds minste i dag og vise at vi har omtanke og bryr oss. Vi kan si til folk at vi ber for dem (og faktisk gjøre det).

Føler du at Gud har stengt dine dører og boltet dem? Kanskje er det her du er nå Herren ønsker å bruke deg - i dag? Herren er din Gud i dag - og Herren er Gud over morgendagen.

1 Pet 5:7 Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.