Jeg har forelsket meg i deg, kjære byliv

Irriterende "sossete" for bøndene på landsbygden. Men et bymenneskets store kjærlighet.

Bylivet. Personlig trodde jeg aldri jeg skulle falle for det da jeg flyttet inn til Oslo for seks år siden. Selvfølgelig skulle det bli kjekt med korte avstander, bedre kollektivtilbud, flere muligheter og Stortinget og Kongen i umiddelbar nærhet. Men, som Bergen-elsker, var jeg sikker på at Tigerstaden aldri skulle vekke slike gode følelser i meg.

Men bylivet har gradvis blitt mer og mer fortreffelig. Jeg har blitt mer og mer forelsket i det pulserende og det urbane. Men hva er det så med bylivet som gjør det så spesielt?

Jo, det er:
- Muligheter. Man har masse muligheter - hver eneste dag. Og det deiligste er å vite at mulighetene er der, selv om jeg kanskje velger å ikke benytte meg av dem. Det samme gjelder på arbeidsmarkedet. Det er et hav av interessante jobber. Det er i byene hovedkontorene til de store selskapene, regjeringslokalene, de største universitetene og høyskolene +++ ligger. ALT er samlet sammen på et lite sted.

- Distansen. Det høflige, men distanserte forholdet du har til mennesker rundt deg i dagliglivet. Da snakker jeg ikke om vennene, men de du treffer på bussen og i Oslos gater. De kjenner ikke deg og er ikke interessert i å bli kjent med deg heller. Samme er det andre veien. Du hilser høflig på dem og slipper dem først av bussen før du selv går på, men that's it. I bylivet drukner du i mengden. Du eksisterer som et menneske i mengden, som en person sett i en av Oslos gater en dag, men som ingen husker å ha sett. Du er tall og statistikk. Du kan bare forsvinne i mengden, eller du kan velge å stikke deg frem - når du selv vil.

- Mangfoldet. Det gjelder ikke bare det faktum at det er mye flotte innvandrere i Oslo. Veldig mange. Og det er virkelig berikende. Men er du sosialt avsporet på bygden, fordi du ikke passer inn i lokalsamfunnets normer for utseende og oppførsel, så kan du være sikker på at du finner likesinnede i byene. Og ingen merker heller deg, selv om du går med selvlysende hanekam med juletrestjerne på toppen, fordi du også er kun én av veldig mange "sære" i byens gater. Ingen stikker seg ut, fordi nesten alle gjør det. Du har en frihet til å være den du føler du er, uten å risikere og ikke finne aksept noe sted.

- Stresset. Travelheten. Det intense jaget etter klokken. Tid er penger. Tid er en egen valuta. Tid er død eller liv, det er svart/hvitt. Jeg trenger ikke lenger å føle meg dum fordi jeg liker å "labbe" fort som vinden når jeg skal fra A til B. For nå gjør alle rundt meg det samme. Og jeg slipper å høre kommentarer på at jeg går så fort. Alle gjør jo det! Vi venter ikke på grønn mann ved gangfeltet, nei vi stormer over veien mellom to biler. Og hvorfor kaste bort tid på å gå bort til gangfeltet i det hele tatt, når du kan jogge over veien ti meter tidligere? Vi føler vi kaster bort tid når vi ikke rekker trikken og må vente 5 minutter på neste. Tid lokker frem bylivets herligste og vidunderligste rus: Stresset. Feel it.

- Støyen. Bilene som står i kø på ring 2 på vei ut av Oslo klokken 16.00 en tilfeldig fredag. Lyden av dekk etter dekk etter dekk som ruller over asfalten. Lyden av turtall etter turtall, det ene hissigere enn det andre, som veksler opp og ned mellom girskiftene - bil etter bil, fører etter fører. Den fantastiske eksosdisen som konstant ligger over byen på kalde vinterdager. Fullstendige oversaltede veier og fullstendig mangel på parkeringsplasser. Og om du først finner en plass kan du være sikker på at den koster 1.700 kr for 10 minutter. Og ikke minst: Den rolige trafikkduren som om kvelden høres over byen. Verdens beste sovemedisin! En og annen sirene durer i det fjerne. Toget går forbi rett utenfor det halvåpne soveromsvinduet. Det bremser. Det skriker en intens lyd når hjulene senker farten på de rustede skinnene. Et og annet bilhorn høres i det fjerne. Denne trafikkduren gir en fred og en ro i sinnet på sene kvelder som er minst like vakker som mang en skogtur.

- Bygningene. Høye bygninger. Det er ikke mange av dem i Norge, men et par av dem finnes i Oslo. Følelsen av å sitte med vannpipen på terrassen og se SAS -hotellet bryte skylinen langt i det fjerne. Se den skape et vakkert brudd på omgivelsene, der den blokkerer deler av utsikten mot Oslo-fjorden. Men følelsen av å gå i storbyer i Europa, med høye skyskrapere, og se dem blokkere utsikten mot himmelen og skygge for solen. Det er vakkert. Det gir meg en følelse av utilstrekkelighet og forgjengelighet. Jeg er bare en liten mygg i forhold til den gigantiske bygningen. Den bygningen ble bygget av flinke mennesker som igjen ble bygget av en ennå flinkere Gud. Men selv føler jeg meg liten og ubetydelig, ved siden av dette tårnet som strekker seg mot himmelen. Tårnet ydmyker lille meg, og ennå mer vindusvaskerne som jeg stirrer på fra gateplanet.

Jeg begynner å virkelig elske bylivet. Mer og mer overbeviser det en stolt venndøl om at det gråfargede gresset av eksosslam i en av Oslos mange midtrabatter, er å foretrekke fremfor bygdelivets grønne skoger.

Ikke det at jeg er imot bygdelivet! Men i porsjoner, takk. Nå er det i byen jeg er hjemme og finner roen - i alt strevet.