Spinnvill seksualiserende bibeltolkning

"Jeg har rett til å tolke på min måte - du har rett til å tolke på din."

Slik forklarte prest Einar Gelius i Debatten på NRK1 torsdag, hvorfor bibeltekstene han bruker til å legitimere fri seksualitet i nærmest alle former, selv ikke er i nærheten av å handle om sex i det hele tatt. Men hva mener han med det?

For den jevne bibelleser kan det han sier om "rett til å tolke" kanskje fremstå som veldig selvsagt. To feiltolkninger av sitatet hans kan fort oppstå:
- Man kan tro at Gelius mener at det er hans og alles demokratiske rett å tolke en bibeltekst som vi ønsker (noe det selvfølgelig er).
- Eller man kan tro at Gelius mener at Bibelen jo kan leses og tolkes av alle, på den måten at vi har ingen over oss som har den endelige tolkningsmakt. Det er jo forsåvidt også sant, og det er et viktig luthersk prinsipp. Men det er heller ikke det Gelius sikter til.

Vålerenga-prestens sitat handler like mye om hermeneutikk, som det handler om teologi. Hermeneutikken diskuterer tolkningen av en tekst og hvordan man skal skape mening av den. Det Gelius gjør er å rive sin forståelse av teksten ut av tekstens historiske ramme, dens tolkningshistorie, bort fra forfatterens intensjon med den og han gjør tolkningen sin uavhengig av det teksten i seg selv sier.

Hva betyr det i praksis? Jo. I praksis betyr det at Gelius var selvmotsigende da han i programmet kritiserte sine meningsmotstandere i paneldebatten, i det minste dem som hadde lest boken hans. For hvorfor skal plutselig hans forfatterintensjon med boken plutselig ha noe å si for hvordan folk skal forstå den, når Bibelens forfatterintensjoner tydeligvis ikke har det? Og hvorfor betyr det noe hva boktekstene hans sier i seg selv, når leseren har "rett til å tolke" som man vil så lenge man snakker om bibeltekstene?

Det er fire sentrale ting (mange flere kunne vært nevnt) som er viktig for en lesers oppfatning av en bibeltekst, som er åpenbar for ethvert normalt menneske som leser hvilke som helst bøker.

Forfatterens intensjon: Selvfølgelig er det i svært mange bibelske bøker/tekster viktig å vite hva forfatteren ønsket å si med det han skrev. Dersom ikke forfatteren mente å skrive om sex i tekster som vi tolker, men om noe helt annet, så må det ha betydning for vår forståelse.

Den historiske kontekst: Samtidig kan det i mange tilfeller være viktig å vite om den historiske konteksten en tekst er hentet fra for å tolke og forstå den riktig. For å forstå forfatterens intensjon riktig kan det selvsagt være nyttig å vite om forfatteren selv og hennes/hans historiske kontekst, hvis den er vesensforskjellig fra tekstens.

Tolkningstradisjonen: Hvordan kristne før oss har tolket bibeltekster kan noen ganger gi oss en pekepinn på om vi selv er på rett teologisk spor. For eksempel: Hva de første kristne etter apostlene var borte lærte om dåp, kan gi oss indikasjoner på hva som er rett dåpsteologi. Og: Når Gelius klarer å komme med seksualiserende tolkninger av bibeltekster som til mange tider har blitt brukt av mennesker kritisert av kirken for å være vranglærere, da er det en kraftig indikasjon på at her er en ille ute og kjøre.

Teksten i seg selv: Det er åpenbart for enhver at en teksttolkning ikke kan gå utover det teksten i seg selv begrenser den til å handle om. For eksempel: Gelius' tekstbok kan ikke handle om dyrene i Hakkebakkeskogen, nettopp fordi hvert blad i den handler om sex! Når presten hevder at David hadde homofile følelser for Jonatan fordi han gråt over hans død, så vil enhver se som studerer hva Bibelen har å si om forholdet dem i mellom at tekstene ikke sier noe annet enn at de var nære venner. Det finnes overhode ingen antydning eller alludering til at de hadde homofile følelser for hverandre. Gelius tolker derfor ting inn i teksten som ikke står der. En normal bibelleser forstår at man kun kan tolke og lese ting ut av en tekst, utifra det som faktisk står.

For å oppsummere: Gelius' tolkning og hermeneutikk er like seriøs som Dan Børge Akerø er gravid.