De rettsløse minstes jul

Hva med dem som aldri ble gamle nok til å få pakker på julaften?

Hver dag drepes 115.000 barn i mors mage på vår jord. I løpet av julekalenderens 24 dager blir 2,76 millioner mennesker drastisk massakrert ut av det pågående mirakel som et svangerskap er. I løpet av de fire adventsukene blir 3,22 millioner revet bort. I løpet av et år er tallet oppe i katastrofale 42 millioner.

Seks millioner jøder ble drept under Den andre verdenskrigens tre Holocaust-år. 126 millioner barn fra hele verden, 83 prosent av dem fra "utviklede" land, blir i løpet av like lang tid utslettet fra jordens overflate i dag. 21 ganger flere enn verdenskrigens ofre. Støvsugd ut som popcornrester fra sofaen.

De "passet ikke inn" i mamma og pappas ferieplaner. Det er fint med barn altså, men det kom "på feil tidspunkt". Et barn ofret på kapitalismens dødsstinkende alter for å ikke ødelegge mamma og pappas "karrierer". Hvorfor skal vi ta ansvar for våre valg? Hvorfor er det mitt ansvar, dette barnet, bare fordi jeg har nytt meg av seksualitetens lidenskapelige gleder? Ja, men "jeg glemte beskyttelse." Jaja, ikke tenk på det. Du kan bare myrde ditt eget avkom.

Slapp av, gutt. "Jeg hadde ikke tenkt å bære frem fosteret likevel." Godt. Var redd jeg måtte bli voksen og ta konsekvensen av mine feilgrep. Var redd jeg måtte innta en realistisk holdning til tilværelsen, der mine synder ble min byrde - og ikke statens og skattebetalerens utgiftspost.

Julen ringer inn. Mamma og pappa har nettopp fullført middagen. De setter seg ved juletreet, pakker opp de gavene de har gitt hverandre. Smilet brer seg i ansiktene deres. Det vakre gullsmykket han gav til henne. Den lekre Rolex-klokken hun gav til ham. Alt dette fordi de er så velsignet. De bor i en stat der gud, messias, den hellige karriere - gullkalven - går foran dem. Den går i forbønn for dem, om at de ikke må miste synet av selvrealiseringen. Den utsletter deres synder - deres hjelpeløse barn - fra jordens overflate.

Vi kan ikke ødelegge den komfortsonen vi lever i. Der ute er helvetes brennende piler, mens her inne er mitt egosentriske paradis. La oss heller rive barnet ut av mors varme liv, til brenselsovnen ved søppeldyngen. La oss heller utslette det som står i vår vei. La oss usynliggjøre det, så vi kan tilbe vår falske gud, manifistert i gull, Rolex-klokker og mammon. Det er hellig det som glitrer. Det er allmektig det som koster.

Hvem ser ut til å bry seg om at disse barna passer inn i Guds plan? Disse 42 millionene i året. Hvem bryr seg om at Herren elsket dem og lengtet etter samfunn med dem? Hvem bryr seg om at det underet som skjer i mors liv, er Den Hellige og Allmektige Guds store under?

Hvem bryr seg om at Jesus var barn? At han står ved de minste. At det vi gjør mot dem, det gjør vi mot ham.

Jesus, vår Gud, ble født som et knøttlite "hjelpesløst" barn i en råtten stall, og levde det livet disse barna aldri får leve. La oss leve de liv vi har fått i undring over at ikke vi er én av de 42 millionene. La oss leve dem i kamp for de stemmeløse. For de får ingen pakke under treet. Men den beste gave de kan få er en fortsatt kamp mot at dette skal ramme flere.

Du som lever: Ha en velsignet julehøytid, i takknemlighet over Det hellige livet i krybben.

Tilgi oss Gud, for våre synder mange som snøkornene utenfor det juleinnredde stuevinduet!