Ny bok bestilt

Etter å ha kost meg gløgg i hjel med kveldens Skavlan (som var hilerious) har jeg endt opp med å bestille meg bok!

Mitt tilsynelatende kvinnelige motstykke, Barbara Ehrenreich (an 'A' for the great name, by the way), gjestet det populære norsk-svenske talkshowet. Hun har skrevet en bok om positiv tankegang. Ikke akkurat positivt om positiv tankegang, men heller svært negativt.

Barbara, mitt kvinnelige jeg, satt og snakket så rørende om hvordan hun som brystkreftpasient hele tiden fikk beskjed om å være positiv - "eller dø", som hun selv beskriver situasjonen. Jeg tror mange kjenner seg igjen i denne beskrivelsen også i møte med helsevesenet her i Norge, enten de mener det er noe negativt eller ikke. Men for henne ble dette en uoverkommelig vegg. Positiviteten stemte ikke overens med virkeligheten og urettferdigheten i situasjonen. Det ble ikke rom for smerten og de vonde følelsene.

For de som kjenner meg godt vet de at dette har vært en av mine kampsaker i svært mange år. Å avsløre falskheten og overfladiskheten i tomme fraser som Jan Teigens Grand Prix-klassiker: "Optimist, alt vil gå bra til sist." For hva i huleste vet vel vi om det?

Hvorfor faller vi så lett for denne positivismen? Hvorfor faller gutter for jenter som ser lyst på alle situasjoner? Og hvorfor faller jenter for gutter som gjør det samme? Jeg mener ikke å ramme dem som er født veldig positive i dette innlegget - for all del - fortsett med det! Men for oss andre som strever livet av oss for å tenke positive tanker - som om det skulle endre virkeligheten - det blir en uoverkommelig vegg.

Hva gjør vel det for meg, om jeg får vite at jeg har kreft, at jeg er positiv fremfor realistisk? Hva er det vi er redde for? Personlig tror jeg det er et enkelt, men skummelt svar: Vi frykter virkeligheten i seg selv.

Hmm. Det hørtes dypt ut. Vel, egentlig ikke. Jeg mener bare det er frykten for å se realiteten i øynene som gjør at vi ikke tør å være i kontakt med den. Vi er livredde for å ikke være fullkomne i for eksempel jobbsituasjonen. Vi fortrenger alle vonde tanker om at "dette mestrer jeg egentlig ikke like godt som andre", mens det kanskje egentlig er helt riktig - og forsåvidt en ærlig sak. Vi fortrenger - når vi står overfor en krise - den prosentandelen av mulighet for at alt kan gå i "dass". "Vi må jo forholde oss positive!" Hvorfor i huleste må vi det?

Hjelper det deg noe? Forandrer positivitet (i de aller fleste tilfeller) virkeligheten i noen som helst grad? Slettes ikke! Virkeligheten er kald. Virkeligheten er kynisk. Virkeligheten gir blanke i ditt tomme håp og din positivitet. Virkeligheten raser videre og drar menneskeheten med seg i et tilfeldig sjansespill som kalles livet. Rettferdighet finnes ikke. Heller ikke nåde. For virkeligheten er rå og brutal. Vi håper at ting skal ordne seg. Vi håper på en bedre fremtid. Vi håper på fred og rettferdighet. Vi håper, i positivitetens navn. Men håpet endrer ikke virkeligheten. Den raser videre som et eksistensialistisk og tilfeldig bingospill. Håp er en falsk forsvarsmekanisme mot en fæl, men sann virkelighet.

Kanskje har du flaks og unngår å dø av kreft. Var sjansen din 70/30 for å overleve? Eller kanskje bare 30/70?" Ikke tenk på det! Tenk positivt! DU kan være en av de 30 prosentene som overlever!" Hmm.

Kjære deg! Livet er dessverre så rått at du kan også være uheldig og havne blant de prosentene på den negative siden av skalaen. Da hjelper det ingenting hva du har tenkt eller håpet på i utgangspunktet. Da betyr ikke prosenttall eller odds noen ting som helst. For er du først havnet blant de 10 prosentene som dør av en eller annen kreftform, ja, så er det fullstendig meningsløst å slenge statistikk i hodet på deg. Hjelper det deg noe som helst? Nei. Likevel, selv ikke statistikken er like kynisk som virkeligheten.

Og kanskje vi burde tenke realistisk om våre egne evner også? Kanskje er du ikke verdensmester i det du gjør. Men so what? De fleste er vel ikke det? Kanskje er andre mennesker mer begavede enn deg i mange ting. Men der har du igjen virkelighetens bingospill: Det er tvers igjennom urettferdig. Så hvorfor ikke forholde seg til at det er slik, i stedet for å i positivitetens og overfladiskhetens navn opprettholde en løgn for seg selv og lage vrakgods av egen selvinnsikt?

Betyr det at man skal gå rundt og tenke negativt hele tiden? Slettes ikke! Det er like ødeleggende som optimistisk tenkning. Men ingen burde tape på å forsone seg med realitetene så raskt som mulig.

Ikke misforstå meg at jeg ser på denne forsoningen som noen enkel oppgave. Å innse realiteter er alltid hardt når man står overfor livskriser. Ofte er det beintøft å se døden eller smerten rett inn i hvitøyet. Det er kreperende smertefullt. Hele kroppen og sjelen kan stritte imot i søken etter rettferdigheten som ikke finnes. Den fasen må en igjennom. Og i den fasen må en bruke den tiden en føler en må. Men før eller senere blir vi nødt til å si til virkeligheten: "jeg hater deg, men jeg kan ikke annet enn å forholde meg til at ting er som de er.

Kanskje kan man oppleve at våre tøffe tak vil være noe enklere å møte i den første fasen, dersom man er forberedt på at rundt neste sving i livet ligger ikke bare optimismens grønne skoger - som den vil ha deg til å tro. Kanskje vil du merke at sjokket blir en smule mindre.

Og hvem orker vel å gå rundt og dra fram utallige smil hver dag (heller ikke dette til dere som er anlagt positive - fortsett å smil!) i perfekthetens og optimismens navn, i en verden som er så grusom? Hvem orker vel, når sinnet og følelser stritter imot i urettferdighetens time, å klynge seg til et tomt optimistisk håp om en bedre dag som du må vinne i livets bingo for å oppnå?

Jeg tror på et liv med balanse mellom forventingene og realitetene, mellom den tro man har til seg selv og andre og virkeligheten, mellom hva vi forventer av livet og sannheten. Gjør du?

PS: Positivitet er ikke det samme som ambisjoner og mål, som også Ehrenreich sa på Skavlan. Det er fult mulig å kombinere realisme og ambisjoner/ønsker, bare for å oppklare misforståelser.

God helg!