Afrika-kortet

La oss avlive nok en sjelesørgerisk myte.

En sjelesørgerisk bommert er som regel nettopp det - en bommert. Det var ikke ille ment og tas heller ikke ille opp av den som (angivelig) blir trøstet. Men noen feilgrep er såpass alvorlige at de kan være med å påvirke - i en gal retning - hvordan den som lider tar hånd om sin situasjon.

En slik bommert, eller floskel, er hva jeg vil kalle "Afrika-kortet". Det er et kort som er ganske så uskyldig ment og faktisk helt sant og rett på alle måter. Likevel er det på ingen måte noe å trekke frem fra ermet når kompisene/venninnene dine betror seg til deg. Det kan lyde slik:

"Jaja. Du har det i allefall ikke like ille som de fattige barna i Afrika".

Igjen, som i går, ser vi dette "jaja-et" innlede floskelen. Den lidende innstiller seg på at det som kommer nå vil formilde hans omstendigheter. Og det gjør det tilsynelatende, men ikke egentlig.

Selvfølgelig har 99,9 prosent av oss det langt bedre enn fattige barn i Afrika. Selvfølgelig er det også viktig å sette ting i perspektiv av og til, så vi ser at våre hverdagsproblemer er nettopp bare det - hverdagsproblemer. Til og med kanskje luksusproblemer.

Men overfor en nordmann/-kvinne som lider er dette et farlig argument. Vedkommende vil tolke sin lidelse i lys av fattige barn på fjernsynsskjermen og bagatellisere den, i stedet for å ta hånd om den. For det er det som skjer, dersom "de fattige barna i Afrika" skal være lista vi legger som avgjør om ting er et problem eller ikke. Er dine lidelser i nærheten av like ille som å ikke kunne ha tilgang til mat og drikkevann, eller verre, ja da kan du ta hånd om og løse det. Ellers skal du egentlig bare ha dårlig samvittighet, både overfor "tilhører" som sa dette til deg og overfor Gud. For ditt problem er som en fjert i vinden i forhold til de "virkelig" store problemene i verden.

Hva er egentlig dette for et håpløst måleinstrument for menneskelig lidelse? Sa virkelig Jesus det til tiggerne i Jerusalem? "Jaja, du skal være glad du ikke er tigger på landsbygden i Afrika, for der har ingen av dem de tigger av penger heller." Sa han vel til de lamme; "Jaja, du skal være glad du ikke er blind", eller til den blinde; "jaja, du skal være glad du ikke er spedalsk". Selvfølgelig ikke. For dersom dette var måten Vårherre behandlet mennesker på hadde han ikke helbredet en sjel og Lasarus hadde aldri i verden stått opp fra de døde.

Poenget er nemlig: Du finner alltid mennesker som har det verre enn deg. Uansett. Selv den fattigste av de fattige i Nairobis slum klarer å finne noen naboer eller venner i kirken som har det verre. Selv en mor som har mistet fem barn og ektemann i en grusom krig klarer sikkert å fortelle om en annen kvinne som mistet foreldrene sine i tillegg. Slik går det virkelig ikke an å resonnere. Dessuten: Hjelper det vel meg, dersom jeg lider, at andre mennesker har det verre enn meg? Er det noen trøst? Slettes ikke. Det er bare ennå mer deprimerende enn det var i utgangspunktet - pluss at det gir oss unødvendig dårlig samvittighet for ens personlige sorg.

I tillegg kan utsagnet forhindre den som lider i å ta tak i sine problemer og snakke om dem, og heller fortrenge dem. Slikt fungerer ikke i dagliglivet og heller ikke i sjelesorgen. En snekker kan ikke bare fortrenge at huset han/henne skal bygge ennå ikke er bygget, og deretter håpe at det bygger seg selv. På samme måte behandles heller ikke et problem for en som har det vondt ved å dytte den ned i de fortrengte tankers overfylte skuff. Et problem er et problem - nesten utelukkende uavhengig av størrelsen på andre problemer - og er avhengig av oppmerksomhet for å bli tatt tak i.

Javisst er det sant at vi har det bedre enn de fattige barna i Afrika. Men javisst er problemene våre sannelig også problemer.

"Afrika-kortet" bør derfor begraves, én gang for alle, i den voksende bunken vi alle har over ting vi har sagt til mennesker som har det vondt, men som vi aldri ønsker å si igjen.