Det verste av det verste

La oss avlive nok en sjelesørgerisk myte.

Flere av de mennesker jeg har møtt som har slitt med tidligere livskrise eller sitter midt oppi en livskrise har én ting til felles. De er kanskje svært positive mennesker, eller så forsøker de å lure seg selv. De har nemlig brukt den verste sjelesørgeriske floskelen skapt av mennesker. Jeg har også sett mennesker i sjelesørgerisk nød tømme sitt innerste kammer for andre og så fått denne avskyeligheten sparket rett i ansiktet.

Kanskje har du hørt den på fjernsynet, i radio, på film eller liknende også. Den kan lyde som følger:
- Jaja. Det er i grunn godt at det kommer noen nedturer av og til her i livet. Tenk: Hvor kjedelig ville det ikke vært om vi ikke hadde hatt problemer? Hadde ikke vært til å holde ut.

Det finnes så uendelig mange argumenter for hvorfor dette er helt håpløst, til og med logisk sett. La oss ta en titt på noen av dem:
- Ingen i dette livet har opplevd "ingen nedturer" av større eller mindre karakter. Dermed kan man heller ikke vite om livet faktisk er "kjedelig" dersom disse nedturene ikke eksisterer. Av den enkle grunn: Problemløshet er en tilstand man aldri har følt på.
- Dersom man er enig i at glede i stor grad er det samme som fravær av sorg, så er det jo meningsløst å si at det er kjedelig og være problemløs. Da er du jo nettopp glad! Er vel det kjedelig?
- Påstanden anklager Vårherres nye himmel og nye jord, der verken smerter eller tårer skal være mer, for å være kjedelig.

Det første ordet i denne floskelen setter virkelig an tonen for resten. "Jaja." Allerede der forstår vi at det er snakk om en bagatellisering av problemer som fenomen. I stedet for å gripe tak i det som gjør en selv eller andre vondt, så velger man å legge lokk på det. Verst er det selvfølgelig om man sier dette til andre som akkurat har åpnet sjelen sin til seg. Man sender ut et signal som sier "Slutt å klag! Se nå heller litt lyst på livet!" Å snakke om problemer som om det er en ingrediens for å sprite opp livet er uakseptabelt respektløst overfor dem som faktisk har det verre enn en selv - dem med virkelige problemer. Stort mindre sensitiv går det vel knapt an å være.

Til deg som lider og sier slikt til deg selv foran andre mennesker: Slutt med det! La deg selv få lov til å sørge over den urettferdighet som har rammet deg, uten å formilde omstendighetene til noe som tydeligvis er så ille at du måtte brette ut hjertet ditt for noen. Da er det sannelig viktig nok!

Og til deg som sier slikt til andre mennesker som har det vondt: Så respektløst kan man ærlig talt ikke oppføre seg overfor svake mennesker. Ta heller og si sannheten - virkeligheten - for den som har betrodd seg til deg. Ta det alvorlig. Eller mener du virkelig at menneskers smerte ikke er en alvorlig sak? Si heller: "Hva skal jeg si? Dette var heavy saker. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan, men kan jeg hjelpe deg på noen som helst måte - du vet at du har meg."