La oss avlive nok en sjelesørgerisk myte.
Det er vanskelig for mange som ikke har blitt for hardt rammet i livet å forstå situasjonen til den som lider. Kanskje både når det gjelder følelsene som rammer den "trengende", eller rent hvordan man takler situasjonen (og om man i det hele tatt gjør det).
Derfor har det dukket opp en del floskler som trekkes frem når man ikke helt vet hva man skal si. Floskler som også folk med litt mer livserfaring tar i bruk når de står overfor andre lidende. Alle andre gjør det jo, så hvorfor skulle ikke de det samme? Sånn tenker vi alle, ureflekterte som vi egentlig er.
En av disse flosklene handler om karakteren til den lidende. Ofte blir følgende setning tatt i bruk:
- Jeg fatter ikke at du holder ut alt det du er igjennom. Du er så sterk! Jeg hadde aldri taklet så mye.
Dette er en frase som på alle måter er godt ment. Den er ydmyk, den er omsorgsfull og den er - i allefall på et overfladisk plan - sympatisk. Men det den ikke er, det er empatisk.
Den som bruker slike fraser etterlater hos den lidende et inntrykk av mangel på evne til å sette seg inn i hans/hennes situasjon. Jada, uttalelsen var et "godt forsøk" på å vise medfølelse. Og forsøket er tatt imot, ikke tenk på det. Men den tar (minst) tre ting for gitt.
Hva tar den for gitt, undrer du? Jo! For det første: Den tar for gitt at den lidende er sterk. Hvorfor tror man egentlig det? Når den som er bedrøvet gråter og skjærer tenner av sorg og smerte, på grunn av følelsen av avmakt, da er man ikke sterk. Man er svak. Man skriker til sin Frelser om nåde. Om bare et lysglimt i tilværelsen. Man er fullstendig hjelpesløs, svak, ensom, alene, fengslet, smerterammet, kaotisk, angstfull, bitter, sint, hatefull... Man føler seg som det mest ubetydelige Guds barn som han intet godt unner. Som Job klager man til Gud om hjelp, i sinne og bønn om rettferdighet. Om hjelp fra Skaperen i rette tid.
For man har intet annet sted å gå. Ingen andre forstår en. Ingen andre klarer å fange følelsene og avmakten. Ingen har kjent på ens egen avgrunn på samme måte som man selv har. Man er mutters alene og svak, sammen med en tilsynelatende "humørsyk" Herre som lar sine barn gå igjennom flammer av ild - bare de bruker litt mer tid med ham. Samtidig er denne tilsynelatende "humørsyke" Gud også ens egen frelser, som man takker for at dette livet ikke er alt.
Dermed er punkt to opplagt: Den lidende og svake holder slettes ikke ut, der han/henne river seg i håret og klamrer seg til et falskt håp om at alt er et elendig mareritt. Man drives til vannvidd. Man ønsker, selv om man ikke vil ta livet sitt, at man kunne få lov til å dø. Å få lov til og oppleve at Herrens evighet forbarmer seg over en og frir en fra denne onde verdens håpløsheter. I fra død, smerte, sykdom, plager, sorg, hat, bitterhet, likgyldighet, ondskap, stygge kommentarer, grufulle blikk, innbitt latter og annen elendighet. For man skraper bunnen av ens egen undergang. Man er intet, men man må likevel være. Dessverre.
Punkt tre er langt i fra like opplagt, men er like sant: Det er slettes ikke sant at du "ikke hadde holdt ut" det samme som den lidende. Jeg har nemlig en dårlig nyhet: Sorry, men det er alle lidende - deg selv inkludert om du havner der engang - nødt til. Det er livets verste plage - at det fortsetter og fortsetter når man raser nedover mot avgrunnen uten at vi ser den. Livet tar ikke slutt før det har stekt deg i panne og spist deg til middag. Vi ber og ber om at alt må stanse, for vi orker ikke mer. Dessverre blir vi ikke hørt. Virkeligheten, som vi tidligere har skrevet om på denne bloggen, den tar ikke hensyn. Den deler ikke rettferdig. Litt smerte til deg og litt sorg til deg. Nei, den deler skjevt. Du blir rik karrieremann/-kvinne og vellykket. Du blir fattig, forslått, angstfull og syk. Og slik fortsetter det. Dag ut og dag inn. År etter år.
La oss derfor sammen slutte å bruke denne floskelen overfor de lidende vi treffer på. Kanskje kan vi heller bare si det som det er: "Jeg har ikke peiling på hvor vondt det er det du går igjennom. Mer vet jeg ikke hva jeg skal si. Men ønsker du å lette på lokket så er jeg her, for å lytte og for å jamre sammen med deg."
Tenk for en jubel, ja tenk for en jubel!
Når alle frelste er berget i havn.
Tenk for en jubel, ja tenk for en jubel!
Lovsangens emne blir Mesterens navn.
6 kommentarer:
Tack Kenneth! Jag tror att du sätter ord på hur många känner det när de bemöts med floskler.
Även om man inte önskar att det ska uppfattas som hån/att man inte bryr sig osv., så är det detta som signaliseras.
Att hjälpa är samtidigt att se in i sin egen sårbarhet - att man kanske inte kan hjälpa som man ville, men samtidigt försöka gå en meter eller två tillsammans med den som har det svårt.
Då blir inte flosklerna ett försvar mot medmänniskans smärta, men man ställer sig däremot sårbart öppen för den.
Är det inte det som menas med att "bära varandras bördor" ?
"Men al and hjælpekunst begjynder med en ydmygelse. Hjælperen må først ydmyge seg under den, han vil hjælpe, og derved forstå, at det at hjælpe ikke er at være den der herskesygeste, men den tålmodigste - at det at hjælpe er villighed til indtil videre at finde seg i at have uret og ikke at forstå, hvad den anden forstår."
- Søren Kirkegaard 1859
Jepp. Bære hverandres byrder. Det er så sant!
Nice quote!
Jeg leste dette i Bedehusposten til Vennesla Bedehus. Og du satt virkelig ord på noe jeg har tenkt og følt på det siste 1,5 året. Hvor mange ganger jeg har hørt akkurat :" Jeg fatter ikke at du holder ut alt det du er igjennom. Du er så sterk! Jeg hadde aldri taklet så mye." .. Jeg har ikke hatt en anelse om hvordan jeg skulle repondere. Som regel svarte jeg " Jeg har ikke noe valg". Jeg følte meg aldri sterk, men nå var jeg kommet i en situasjon der jeg var alvorlig syk og da måtte jeg ta det som det var.
Så tusen takk for at du satte ord på noe som hverfall har "plaget" meg. Du skriver fantastisk bra!
Legg inn en kommentar