Et barn er oss født

For et barn er oss født,
en sønn er oss gitt.
Herreveldet er lagt på hans skulder,
og hans navn skal være:
Underfull Rådgiver, Veldig Gud,
Evig Far og Fredsfyrste.
(Jes 9:6)

Vår tro er virkelig fantastisk. Vi har en Gud som ingen teologi, ingen systematikk, ingen betegnelser fullt ut kan romme. Vi har en Gud som vi bare kan undres over, en Gud som er over alt og over alle, men også nær ved alle som tror på Ham.

Israels Gud er en Gud som er uendelig stor. Han er så stor at han makter alt, men likevel ikke kan lyge. Han er så mektig at konger blir som støv og universet som en perle i hans hånd. Han er så utover vår fatteevne at hans vilje er den samme i går, i dag og i morgen, samtidig som han er en Herre som kan angre. Gud er så uendelig at han kan være fjern og nær samtidig.

Han er en forferdelig Gud. En veldig Gud. En Gud som skapte universet, jorden, stjernene, dyrene, menneskene, lyset og mørket - alt på seks dager. En Gud som kunne sende ti landeplager over Egypt for å frigjøre sitt folk - og som fortsatt kan. Han er en Gud som kan utvelge seg de svakeste av de svakeste, til å tjene Ham i sitt rikes tjeneste. Den veldige Gud er omgitt av serafer rundt sin trone, og Hans trone er i himmelen. Samtidig tar han bolig blant mennesker. Ingen tanker eller gjerninger slipper unna hans åsyn. Han er allvitende og allmektig. Ingen annen gud er Gud, utenom Israels Veldige. Avgudene trår han under sine føtter. Satan er hans hund i bånd. Englene lyder hans stemme og utfører hans ordre. For ingen kan stå imot hans faste vilje og hans enorme makt.

Denne Gud tåler ikke synd. Himmelens hersker straffer mennesket for deres synder etter sin egen rettferdige vilje. Hovmodige mennesker, mektige menn og kvinner, kan ikke stå imot Herrens dom. For den kommer og den kommer snart. I sin nåde har han ventet med å utføre den, for at så mange som mulig skal komme til tro på ham. Men én dag er livet i denne verden over. Da slipper ingen unna. Da er det ikke lenger noen utsettelse av dommen. Da lever ikke lenger drapsmenn videre, mens de drepte må dø. Da kan ikke lenger de korrupte og mektige hope seg opp rikdom og lykke, mens Hans barn lider fattigdom, forfølgelse, nød og sorg.

Denne veldige og rettferdige Gud har samtidig strukket ut sin hånd til en fallen menneskeslekt, gjennomboret av syndighet. For denne veldige og rettferdige Gud ble født til jorden. Han ble menneske av kjøtt og blod. Et menneske med navle, født som barn fødes. Et menneske som trengte mat, som måtte gå på do, som ble sliten og trist, som ble syk eller glad. Et menneske som måtte amme mors bryst, som måtte lære å snakke og lese. Et menneske født i fattige kår, svøpt og lagt i en krybbe. Et menneske - og en Gud - som måtte slite et jordlig liv med syndens fristelser.

Men vår Gud falt ikke nedi dette livets mange fallgruver. Han stod løpet ut, ren som snø - plettfri. Herren Gud, jordens skaper og allmakten i seg selv, lot seg dø på et kors. Han er så stor at han var villig til å fornedre seg selv, å ta skammen og skylden over seg selv, for å kjøpe fri dem som aldri har ønsket samfunn med ham. Ingen søker Gud, men Universets Herre har allerede søkt oss, da Han unnfanget - og ble unnfanget i - Maria. Han levde det liv vi aldri kunne leve og som vi aldri har ønsket oss. Han døde den døden vi aldri kunne dødd for andre mennesker, samtidig som vi stod rundt hans kors og hånet Ham og kastet lodd om Hans fornedringskappe. Og han stod opp igjen til livet, som vi heller aldri kunne gjort. For Herren er så mektig at selv ikke dødens uendelighet kan fange ham. Døden er syndens lønn, men JHVH - mennesket blant alle som også måtte spise, drikke og sove - han var uten synd. Fra sin unnfangelse til sin oppstandelse. Fra evigheten, gjennom tiden, tilbake til evigheten.

Han er større enn min fattige tro kan fatte. Og han fornedret seg mer enn min fattige tro kan gripe. Dette lille barnet, som gråt til sin mor etter mat en sen kveld i Betlehem, som måtte pines av nagler, av våre synder, av trengsel og sykdom og død. Dette lille barnet er min Gud. Han er Israels Veldige. Han er hele verdens frelser.

Hvilket under det er at denne fantastiske Gud bor i mitt hjerte!

En velsignet julehøytid til deg!

Afrika-kortet

La oss avlive nok en sjelesørgerisk myte.

En sjelesørgerisk bommert er som regel nettopp det - en bommert. Det var ikke ille ment og tas heller ikke ille opp av den som (angivelig) blir trøstet. Men noen feilgrep er såpass alvorlige at de kan være med å påvirke - i en gal retning - hvordan den som lider tar hånd om sin situasjon.

En slik bommert, eller floskel, er hva jeg vil kalle "Afrika-kortet". Det er et kort som er ganske så uskyldig ment og faktisk helt sant og rett på alle måter. Likevel er det på ingen måte noe å trekke frem fra ermet når kompisene/venninnene dine betror seg til deg. Det kan lyde slik:

"Jaja. Du har det i allefall ikke like ille som de fattige barna i Afrika".

Igjen, som i går, ser vi dette "jaja-et" innlede floskelen. Den lidende innstiller seg på at det som kommer nå vil formilde hans omstendigheter. Og det gjør det tilsynelatende, men ikke egentlig.

Selvfølgelig har 99,9 prosent av oss det langt bedre enn fattige barn i Afrika. Selvfølgelig er det også viktig å sette ting i perspektiv av og til, så vi ser at våre hverdagsproblemer er nettopp bare det - hverdagsproblemer. Til og med kanskje luksusproblemer.

Men overfor en nordmann/-kvinne som lider er dette et farlig argument. Vedkommende vil tolke sin lidelse i lys av fattige barn på fjernsynsskjermen og bagatellisere den, i stedet for å ta hånd om den. For det er det som skjer, dersom "de fattige barna i Afrika" skal være lista vi legger som avgjør om ting er et problem eller ikke. Er dine lidelser i nærheten av like ille som å ikke kunne ha tilgang til mat og drikkevann, eller verre, ja da kan du ta hånd om og løse det. Ellers skal du egentlig bare ha dårlig samvittighet, både overfor "tilhører" som sa dette til deg og overfor Gud. For ditt problem er som en fjert i vinden i forhold til de "virkelig" store problemene i verden.

Hva er egentlig dette for et håpløst måleinstrument for menneskelig lidelse? Sa virkelig Jesus det til tiggerne i Jerusalem? "Jaja, du skal være glad du ikke er tigger på landsbygden i Afrika, for der har ingen av dem de tigger av penger heller." Sa han vel til de lamme; "Jaja, du skal være glad du ikke er blind", eller til den blinde; "jaja, du skal være glad du ikke er spedalsk". Selvfølgelig ikke. For dersom dette var måten Vårherre behandlet mennesker på hadde han ikke helbredet en sjel og Lasarus hadde aldri i verden stått opp fra de døde.

Poenget er nemlig: Du finner alltid mennesker som har det verre enn deg. Uansett. Selv den fattigste av de fattige i Nairobis slum klarer å finne noen naboer eller venner i kirken som har det verre. Selv en mor som har mistet fem barn og ektemann i en grusom krig klarer sikkert å fortelle om en annen kvinne som mistet foreldrene sine i tillegg. Slik går det virkelig ikke an å resonnere. Dessuten: Hjelper det vel meg, dersom jeg lider, at andre mennesker har det verre enn meg? Er det noen trøst? Slettes ikke. Det er bare ennå mer deprimerende enn det var i utgangspunktet - pluss at det gir oss unødvendig dårlig samvittighet for ens personlige sorg.

I tillegg kan utsagnet forhindre den som lider i å ta tak i sine problemer og snakke om dem, og heller fortrenge dem. Slikt fungerer ikke i dagliglivet og heller ikke i sjelesorgen. En snekker kan ikke bare fortrenge at huset han/henne skal bygge ennå ikke er bygget, og deretter håpe at det bygger seg selv. På samme måte behandles heller ikke et problem for en som har det vondt ved å dytte den ned i de fortrengte tankers overfylte skuff. Et problem er et problem - nesten utelukkende uavhengig av størrelsen på andre problemer - og er avhengig av oppmerksomhet for å bli tatt tak i.

Javisst er det sant at vi har det bedre enn de fattige barna i Afrika. Men javisst er problemene våre sannelig også problemer.

"Afrika-kortet" bør derfor begraves, én gang for alle, i den voksende bunken vi alle har over ting vi har sagt til mennesker som har det vondt, men som vi aldri ønsker å si igjen.

Det verste av det verste

La oss avlive nok en sjelesørgerisk myte.

Flere av de mennesker jeg har møtt som har slitt med tidligere livskrise eller sitter midt oppi en livskrise har én ting til felles. De er kanskje svært positive mennesker, eller så forsøker de å lure seg selv. De har nemlig brukt den verste sjelesørgeriske floskelen skapt av mennesker. Jeg har også sett mennesker i sjelesørgerisk nød tømme sitt innerste kammer for andre og så fått denne avskyeligheten sparket rett i ansiktet.

Kanskje har du hørt den på fjernsynet, i radio, på film eller liknende også. Den kan lyde som følger:
- Jaja. Det er i grunn godt at det kommer noen nedturer av og til her i livet. Tenk: Hvor kjedelig ville det ikke vært om vi ikke hadde hatt problemer? Hadde ikke vært til å holde ut.

Det finnes så uendelig mange argumenter for hvorfor dette er helt håpløst, til og med logisk sett. La oss ta en titt på noen av dem:
- Ingen i dette livet har opplevd "ingen nedturer" av større eller mindre karakter. Dermed kan man heller ikke vite om livet faktisk er "kjedelig" dersom disse nedturene ikke eksisterer. Av den enkle grunn: Problemløshet er en tilstand man aldri har følt på.
- Dersom man er enig i at glede i stor grad er det samme som fravær av sorg, så er det jo meningsløst å si at det er kjedelig og være problemløs. Da er du jo nettopp glad! Er vel det kjedelig?
- Påstanden anklager Vårherres nye himmel og nye jord, der verken smerter eller tårer skal være mer, for å være kjedelig.

Det første ordet i denne floskelen setter virkelig an tonen for resten. "Jaja." Allerede der forstår vi at det er snakk om en bagatellisering av problemer som fenomen. I stedet for å gripe tak i det som gjør en selv eller andre vondt, så velger man å legge lokk på det. Verst er det selvfølgelig om man sier dette til andre som akkurat har åpnet sjelen sin til seg. Man sender ut et signal som sier "Slutt å klag! Se nå heller litt lyst på livet!" Å snakke om problemer som om det er en ingrediens for å sprite opp livet er uakseptabelt respektløst overfor dem som faktisk har det verre enn en selv - dem med virkelige problemer. Stort mindre sensitiv går det vel knapt an å være.

Til deg som lider og sier slikt til deg selv foran andre mennesker: Slutt med det! La deg selv få lov til å sørge over den urettferdighet som har rammet deg, uten å formilde omstendighetene til noe som tydeligvis er så ille at du måtte brette ut hjertet ditt for noen. Da er det sannelig viktig nok!

Og til deg som sier slikt til andre mennesker som har det vondt: Så respektløst kan man ærlig talt ikke oppføre seg overfor svake mennesker. Ta heller og si sannheten - virkeligheten - for den som har betrodd seg til deg. Ta det alvorlig. Eller mener du virkelig at menneskers smerte ikke er en alvorlig sak? Si heller: "Hva skal jeg si? Dette var heavy saker. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan, men kan jeg hjelpe deg på noen som helst måte - du vet at du har meg."

Kultur - en gave fra Gud

Er jeg en ukristelig synder om jeg går på konsert en kveld istedet for et ungdomsmøte i kirken/på bedehuset?

Vi deler opp livet vårt i to. Den ene delen - "det åndelige" - tilhører Gud. Den andre delen - "det verdslige" - holder vi for oss selv. Gud vil derimot inn i alle områdene av mitt liv. Dette var i bunn og grunn det Eivind Bø preket over i sin svært solide tale i Misjonssalen i Oslos ungdomsforening (MUF) lørdag kveld. Budskapet er treffende for oss alle i det moderne samfunn, der man har et strengt skille mellom privatliv og offentlighet.

Talen fikk meg også til å tenke på noe annet som jeg har fundert mye på de siste månedene: Kultur. Det høres kanskje ulidelig kjedelig ut, men for meg har det åpenbaret seg et helt nytt syn på tilværelsen - og Vårherres plass i den.

Jeg har i min ungdom (og siden) brukt mye tid på å ha dårlig samvittighet fordi jeg har brukt mye tid på mine hobbyer, da særlig fotball (og de senere år faktisk også teologi. Du som har studert det forstår hva jeg mener), men også annen sport som skihopp e.a. Jeg har følt meg "ukristelig" som har brukt så mye tid på dette. Og i svært stor grad har den dårlige samvittigheten vært berettiget. Jeg er en mann som (svært) fort får et lidenskapelig og "frotsete" forhold til ting jeg er glad i (hørte jeg mat?). Det er ikke av Gud. Dessuten er det å stadig prioritere fotballkamper foran kristne møter, som jeg har gjort i flere perioder av mitt liv, neppe noe annet enn dårlig prioritering - om ikke verre.

Men det er også en annen side av saken. Er det i seg selv, sett et tenkt individuelt tilfelle, noe å få dårlig samvittighet for at jeg prioriterer noe "verdslig" som en fotballkamp eller en konsert "fremfor" Gud? Slik har jeg tenkt. Og slik tenker kanskje du? Men slik tenker jeg ikke nå lenger. Min oppdagelse har nemlig vært: Det handler ikke om å velge noe "verdslig" og det handler heller ikke om å "velge bort" Gud.

Det har slått meg som lyn fra klar himmel etter at jeg las det i en kristen bok for et halvt års tid siden: Kulturen er en del av Herrens skaperverk og er en gave fra Ham! Maleren kan ikke male et maleri uten at Gud står bak. Selv ikke kong Cantona kan score lekre scoringer som "den mot Sunderland" uten at Den gode skaper gir ham evnene. Og jeg kan ikke la meg underholde og glede av alt dette uten at Herren gir meg det. Hvilken vakker tanke!

Jeg tør påstå at det er rett og slett bibelsk å si det: Gud ønsker at du skal glede deg i og av hans skaperverk. Ikke bare den vakre naturen og de stupbratte tåredryppende fjellsidene vi har i dette landet. Men også den kultur, den "menneskelige" inspirasjon som Skaperen legger ned i oss mennesker. Alt er en gave. Alt er skapt og villet av ham. Javisst kan gavene misbrukes. Javisst kan vi "overforbruke" og fråtse oss i gavene hans. Det er ikke hans vilje. Men det finnes en sunn måte å forholde seg til dette på, uten at man unødvendig skal gå med dårlig samvittighet. Det eneste mange av oss kanskje burde hatt dårlig samvittighet for, er at vi har delt opp et skille i livet som slettes ikke er der.

Nå har jeg ikke lenger dårlig samvittighet hvis jeg ser en fotballkamp (med mindre det er den femte den helgen). Nå har jeg ikke lenger dårlig samvittighet fordi jeg "velger bort" Gud, fordi jeg slipper å stille meg selv i den situasjonen mer. Jeg har han med meg hvorhen jeg går. Jeg takker ham for de enorme følelsene 1-0 kampen mot Arsenal gav meg på mandag. Jeg takker ham når "vi" taper, for at han minner meg på at det tross alt bare er fotball. Jeg takker for det vakre ved sporten, for Marlon Brandos fantastiske skuespillerevner i Gudfaren, for det vakre ved musikken og fremføringen av den på de såkalte "sekulære" konsertene, for språket vårt, for britenes språk - Israels språk! Mest av alt takker jeg ham for at han har velsignet meg så rikt at jeg har fått muligheten til å takke ham for alle disse tingene. At jeg har muligheten til å ta til meg av kulturelle inntrykk og opplevelser som beriker hverdagen. Mye av dette er bare en brøkdel av verdens befolkning forunnt.

Det ble mye takk. Men det er også svært mye å takke for. Ta Herren med deg i din hverdag, på møte eller når du nyter Guds skaperverk - natur eller kultur. I glede og i sorg. På bedehuset og på kinoen. Da slipper du det falske ubehaget av "å velge Ham bort".

Er man egentlig så "sterk" når man er svak?

La oss avlive nok en sjelesørgerisk myte.

Det er vanskelig for mange som ikke har blitt for hardt rammet i livet å forstå situasjonen til den som lider. Kanskje både når det gjelder følelsene som rammer den "trengende", eller rent hvordan man takler situasjonen (og om man i det hele tatt gjør det).

Derfor har det dukket opp en del floskler som trekkes frem når man ikke helt vet hva man skal si. Floskler som også folk med litt mer livserfaring tar i bruk når de står overfor andre lidende. Alle andre gjør det jo, så hvorfor skulle ikke de det samme? Sånn tenker vi alle, ureflekterte som vi egentlig er.

En av disse flosklene handler om karakteren til den lidende. Ofte blir følgende setning tatt i bruk:

- Jeg fatter ikke at du holder ut alt det du er igjennom. Du er så sterk! Jeg hadde aldri taklet så mye.

Dette er en frase som på alle måter er godt ment. Den er ydmyk, den er omsorgsfull og den er - i allefall på et overfladisk plan - sympatisk. Men det den ikke er, det er empatisk.

Den som bruker slike fraser etterlater hos den lidende et inntrykk av mangel på evne til å sette seg inn i hans/hennes situasjon. Jada, uttalelsen var et "godt forsøk" på å vise medfølelse. Og forsøket er tatt imot, ikke tenk på det. Men den tar (minst) tre ting for gitt.

Hva tar den for gitt, undrer du? Jo! For det første: Den tar for gitt at den lidende er sterk. Hvorfor tror man egentlig det? Når den som er bedrøvet gråter og skjærer tenner av sorg og smerte, på grunn av følelsen av avmakt, da er man ikke sterk. Man er svak. Man skriker til sin Frelser om nåde. Om bare et lysglimt i tilværelsen. Man er fullstendig hjelpesløs, svak, ensom, alene, fengslet, smerterammet, kaotisk, angstfull, bitter, sint, hatefull... Man føler seg som det mest ubetydelige Guds barn som han intet godt unner. Som Job klager man til Gud om hjelp, i sinne og bønn om rettferdighet. Om hjelp fra Skaperen i rette tid.

For man har intet annet sted å gå. Ingen andre forstår en. Ingen andre klarer å fange følelsene og avmakten. Ingen har kjent på ens egen avgrunn på samme måte som man selv har. Man er mutters alene og svak, sammen med en tilsynelatende "humørsyk" Herre som lar sine barn gå igjennom flammer av ild - bare de bruker litt mer tid med ham. Samtidig er denne tilsynelatende "humørsyke" Gud også ens egen frelser, som man takker for at dette livet ikke er alt.

Dermed er punkt to opplagt: Den lidende og svake holder slettes ikke ut, der han/henne river seg i håret og klamrer seg til et falskt håp om at alt er et elendig mareritt. Man drives til vannvidd. Man ønsker, selv om man ikke vil ta livet sitt, at man kunne få lov til å dø. Å få lov til og oppleve at Herrens evighet forbarmer seg over en og frir en fra denne onde verdens håpløsheter. I fra død, smerte, sykdom, plager, sorg, hat, bitterhet, likgyldighet, ondskap, stygge kommentarer, grufulle blikk, innbitt latter og annen elendighet. For man skraper bunnen av ens egen undergang. Man er intet, men man må likevel være. Dessverre.

Punkt tre er langt i fra like opplagt, men er like sant: Det er slettes ikke sant at du "ikke hadde holdt ut" det samme som den lidende. Jeg har nemlig en dårlig nyhet: Sorry, men det er alle lidende - deg selv inkludert om du havner der engang - nødt til. Det er livets verste plage - at det fortsetter og fortsetter når man raser nedover mot avgrunnen uten at vi ser den. Livet tar ikke slutt før det har stekt deg i panne og spist deg til middag. Vi ber og ber om at alt må stanse, for vi orker ikke mer. Dessverre blir vi ikke hørt. Virkeligheten, som vi tidligere har skrevet om på denne bloggen, den tar ikke hensyn. Den deler ikke rettferdig. Litt smerte til deg og litt sorg til deg. Nei, den deler skjevt. Du blir rik karrieremann/-kvinne og vellykket. Du blir fattig, forslått, angstfull og syk. Og slik fortsetter det. Dag ut og dag inn. År etter år.

La oss derfor sammen slutte å bruke denne floskelen overfor de lidende vi treffer på. Kanskje kan vi heller bare si det som det er: "Jeg har ikke peiling på hvor vondt det er det du går igjennom. Mer vet jeg ikke hva jeg skal si. Men ønsker du å lette på lokket så er jeg her, for å lytte og for å jamre sammen med deg."

Tenk for en jubel, ja tenk for en jubel!
Når alle frelste er berget i havn.
Tenk for en jubel, ja tenk for en jubel!
Lovsangens emne blir Mesterens navn.