Salme 6:7-8
Jeg er trett av mine sukk. Med tårer væter jeg mitt leie hver natt, min seng er våt av mine tårer. Tæret bort av sorg er mitt øye, det er svekket på grunn av alle fiender.
Salme 10:1
Hvorfor står du så langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengselstider?
Salme 13:2-5a
Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for evig? Hvor lenge vil du skjule ditt åsyn for meg? Hvor lenge skal jeg huse sorgfulle tanker i min sjel, ha sorg i hjertet hele dagen? Se hit og svar meg, Herre min Gud!
Salme 22:2-3
Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Langt borte fra min frelse er min klages ord. Min Gud! Jeg roper om dagen og du svarer ikke - og om natten, jeg tier ikke.
Salme 55:5-6
Mitt hjerte bever i mitt bryst, og dødens redsler er falt på meg. Frykt og beven kommer over meg, jeg skjelver av forferdelse.
Salme 88:2-3
Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg til deg. La min bønn komme fram for deg, vend øret til mitt klagerop.
Salme 141:1b-c
Herre, jeg kaller på deg, skynd deg til meg! Vend øret til min røst når jeg roper til deg.
Det er forunderlig godt å lese slike vers i de såreste av våre stunder. David, kongen av et mektig og rikt Israel på høyden av sin storhet. Selve "inkarnasjonen" av de gudfryktige og gode kongene som tross alt har vært i Judas/Israels historie. Til og med han følte i sin sorg at Gud hadde forlatt ham. Til og med han følte verden gå i oppløsning under sine føtter. Til og med den mektige og gudfryktige kongen følte seg liten, hjelpesløs og forlatt - som støv for Herrens åsyn. Et åsyn han selv ofte følte ikke hadde mye medfølelse med menneskelig lidelse.
Da er Davids gledessalmer, om når Gud har fridd ham ut, mer provoserende å lese når livet fanger oss i vår svakhet og bryter oss ned som larvene gjør med et råttent ådsel.
Salme 18:29
Ja, du lar min lampe skinne! Herren min Gud lyser opp mitt mørke.
Salme 21:2-4a
Herre! Kongen gleder seg over din makt. Hvor høyt han jubler over din frelse! Den hans hjerte ønsket, har du gitt ham, og det hans lepper ba om, har du ikke nektet ham. Sela. For du har møtt ham med velsignelse og lykke.
Salme 23:1b-2
Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann.
Salme 28:6
Lovet være Herren, fordi han har hørt mine inderlige bønners røst!
Salme 40:2-3
Jeg ventet, ja ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop. Han dro meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen.
Salme 92:2, 4
Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste, […] For du har gledet meg, Herre, med ditt verk. Jeg jubler over det dine hender har gjort.
Salme 103:1b-2
Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn. Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger.
Salme 108:2
Mitt hjerte er rolig, Gud! Jeg vil synge og lovprise. Ja, det skal min ære.
Salme 138:1b-c
Jeg vil prise deg av hele mitt hjerte! For gudenes øyne vil jeg lovsynge deg.
Å lese slike vers i sitt innerste mørke gjør vondt. Er det slik at Gud for øyeblikket "konsentrerer" seg om andre som han kan hjelpe? For vi hører jo om folk som får bønnesvar, eller som blir helbredet. Men selv om vi er i en enda bitrere situasjon enn dem er Gud tausere enn en stum.
Slik tenker vi. Gud har ikke tid til oss. Eller kanskje en enda verre tanke: Gud bruker tiden på oss akkurat slik han ønsker. Han er vår bøddel. Han står klar til å kappe vårt hode av. Men først skal han torturere oss inn i evigheten. Rive våre negler ut av våre hender. Brekke våre fingre og tær. Han skal sultefore og tørste oss. I ny og ne gir han oss så et glimt av håp, bare for å knuse det igjen som tomme blåskjellskall under varme sommerføtter. Om vi ikke tåler mer, om vi segner om og roper "Herre, frels meg!". Om vi besvimer av torturens ubeskrivelige smerte, da er ikke bøddelen nådig. Han henter en bøtte med vann og heller det over våre forslåtte hoder, så vi skal våkne opp til nok et mareritt.
Mange av oss slipper aldri løs i fra livets jerngrep. Vi forblir ofre av en tilfeldighet som typisk nok skulle ramme oss kanskje helt fra krybbe til grav. Det er de heldige som har det godt nok til å si; "Det gjelder å få det meste ut av livet. Du lever bare en gang." Det er dem uten sorg i sitt liv som kan respondere på din sorg ved å klappe deg på skulderen og si; "Vi får håpe situasjonen din blir bedre."
"Vi får håpe." En tommere løgn finnes ikke for den som er under Den allmektige bøddels angivelige flammende vrede. Hva er håp i dette livet? Hva er det å sette sitt håp til noe som kanskje skjer? Hvorfor håpe på en bedre situasjon en gang i framtiden, når du hver dag må leve i nuets smertelige mareritt? Hva når "håper kanskje neste år" har blitt til nå, og håpet er utslettet som en bloddråpe i elven? Hvorfor skulle tilfeldighetene hjelpe oss nå, når det aldri har gjort det i den fortiden vi bygger våre erfaringer på?
Sannheten er, som Forkynneren sier det, at "det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen" (1:9).
Det finnes ikke håp. Det finnes bare tilfeldigheter ogt gudfeldigheter. Vårt håp styrer intet. Våre ønsker er like tomme som en uttørket lykkebrønn. Selv det papiret vi skriver håpet ned på i våre dagbøker forvitrer.
"Videre så jeg under solen: På dommersetet satt gudløsheten. Der rettferdighet skulle råde, der rådde gudløshet" (3:16). Vi er i urettferdighetens og syndefallets univers. Selv ikke den største glede er ekte, sann og meningsfull. For i neste time er den borte.
"Jeg så de undertryktes gråt - og det var ingen som trøstet dem. Jeg så voldsmenn bruke makt mot dem, og det var ingen som trøstet dem. Da priste jeg de døde. De som allerede hadde fått dø, var lykkelige fremfor de levende, de som ennå var i live" (4:3). Og Forkynneren fortsetter: "Bedre er det å gå til sørgehus enn til gjestebud. For i sørgehuset ender hvert menneskes liv, og den som lever, skal legge seg det på hjertet." Døden er vår port ut av en håpløs verden.
Dessuten har de ugudelige det like godt, om ikke bedre enn oss selv. "Det er en ond ting ved alt det som hender under solen, at det går alle på samme vis" (9:3).
"Dette var da veldig dramatisk", tenker du sikkert. Kanskje er det lenge siden du har opplevd noe vondt, eller kanskje du aldri har kjent noe særlig smerte i det hele tatt? Takk Gud for det! Eller kanskje du har det tøft akkurat nå, men lurer deg selv? Til å undertrykke eller bagatellisere dine problemer, til å sette ditt tomme håp til at denne verden selv skal rette opp den urett som har rammet deg. Uansett kan man ikke som kristne være uenige om følgende: Dette livet er tomhet og det er ingenting vi får med oss hjem. Hver fornøyelse vi har tar slutt. Hver matbit vi spiser blir fordøyd. Hver sten og hvert fjell forvitrer. Hver gode ting vi gjør er mangelfull og tar så slutt. Hver finansboble blir avløst av en påfølgende finanskrise. Alt er forgjengelig. Ingenting er nytt.
"Men Bibelen snakker jo om håp", innvender du. Joda, og mye godt.
Rom 8:24
For i håpet er vi frelst. Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp - hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser?
Hebr 11:1
Tro er visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser.
To ting er viktige fra disse versene: Håpet er knyttet til evigheten og til Guds løfter og håpet er en visshet man har. Hvor annerledes er ikke dette håpet fra verdens håp og til vår bruk av håp i dagligtalen? Et håp er noe vi vanligvis ønsker at skal skje, men som vi langt fra er sikre på. Men vårt gitte håp på Guds løfter om en evighet borte fra trengsel og sorg, det er et håp som er en evig visshet.
Vår Gud er så annerledes fra denne verden! Vårt håp og vårt gudegitte begjær etter å se Den hellige Gud slik han er, det vil skje. Like sikkert som dagen avløser natten.
Åpenbaringen utbroderer dette for oss i kap 21 og utover. En ny himmel og en ny jord. Den første jord er "veket bort". Og en røst fra tronen sier: "Se, Guds bolig er blant menneskene". Tenk det! Og det vil skje uavhengig av vår egen totalt fraværende egenevne til å tro det. Det er vissere enn vår egen visshet! Som Forkynneren kan vi se frem til døden med glede, og med takknemlighet til Gud.
Det skal skje at Herren skal tørke bort hver tåre fra våre øyne. Det skal skje at det ikke skal være mer sorg, skrik, nød og død. "Og han sier til meg: Skriv! For disse ordene er troverdige og sanne." Vi kan vite det, vi kan håpe det i vår viten, at vi skal arve alle ting!
Og du som er Guds barn: Om du lever i en endeløs sorg. Om du har mistet alt tomt håp i denne verden: Jesus, din frelser, taler til deg: "Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerninger. Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden. Salige er de som vasker sine kapper, så de må få rett til livets tre" (Åp 22:12-14b).
Med Johannes kan vi sukke "Amen, ja kom, Herre Jesus!" Den dagen kommer når rettferdigheten skal trone i vår verden. Den dagen kommer når dine overtredere skal få sin straff og vi - i Jesu allmektige nåde - skal gå fri. Gud unnlater ikke å ta oppgjør med den urettferdighet som har rammet deg, og selv skal du få gå inn til en evig hvile.
Det er sannhet! Det er for deg - om du tror på Jesu navn og håper på hans evighet!
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar