Medienes hodeløse hykleri

Etter å ha gått og provosert meg over Amalie-saken i to dager har jeg bare nødt til å skrive noe!

Unge Muhammed fra Somalieland er kristen og forfulgt. Han klarte lenge å skjule sin tro overfor sine venner, sin familie og sin kone. Men nå er det for sent. Han er avslørt. Den eneste utveien er å flykte - langt, langt bort.

Han rømmer fra grense til grense, får arbeidet seg opp penger til en flybillett til Norge. Det landet har han hørt mye godt om. Et sosialdemokratisk land som tar seg av de vanskeligstilte, gir dem muligheter og et nytt liv. Et land som ikke bare kaster folk ut i første sekund de kommer til asylkontoret. Et land av melk og honning. Det flyter over.

Dessverre for Muhammed, som kommer til å bli drept om han blir sendt tilbake til Somalieland, så er lovverket så strengt at det kreves håndfaste beviser for trosforfølgelse, for at han skal få oppholdstillatelse på sitt grunnlag. Dessuten er Somalieland et såpass "fredelig" sted å bo, i forhold til Somalia lenger sør, at de norske myndighetene heller ikke kan gi ham oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

Den informasjonen han hadde fått om liberal norsk asylpolitikk, som nordmenn som meg liker å skryte av, var i hans tilfelle fullstendig feil. Etter bare noen uker på mottak blir han sendt tilbake til sin sikre tortur og sin sikre død. Aldri i sitt liv vil Muhammed kjenne på friheten over å kunne bekjenne sin tro høyt og hellig, uten å bekymre seg for og måtte lide for det. Aldri vil han trygt kunne si til muslimske venner "du må ta imot Jesus som din Gud og frelser", fordi han vil dø før han får forsøkt. Aldri vil han kunne invitere dem med i kirken eller i menigheten. Aldri mer vil han puste i frihet. Hans liv her er over.

Imens sitter norsk presse og lovpriser en innvandrer som har oppholdt seg ni år ulovlig i landet, er full av personlige ressurser og som har løyet om sin identitet og arbeidet svart. De ber om at Norge skal se mellom fingrene for at alt dette har skjedd på norsk jord. De ber om at et menneske som har brutt lovverket hver eneste dag - uansett hvor tåpelig lovverk vi alle mener det er - ikke skal stå til ansvar for sine handlinger.

Dessuten: Alle vet jo at denne utsendelsen er en høyst formell affære. Straks hun kommer til Russland kommer hun til å søke om oppholdstillatelse i Norge. Og etter få dager - siden dette er en slik "viktig" hastesak, kommer hun til å få den innvilget. Dermed kan hun returnere til Norge igjen som et fritt menneske.

Alle de kreftene som blir lagt ned i denne saken! All den spalteplassen! Med all respekt for den vanskelige situasjonen Amalie faktisk er i: Hva med de utallige kristne, muslimer, jøder, hinduister, buddhister som søker om asyl på grunn av religiøs forfølgelse og som aldri får det! Det finnes knapt unntak! Millioner av mennesker over hele verden brennes på bål, de får neglene revet ut og fingrene skåret av, de blir korsfestet, slått, drept, halshugget, pint, kvalt og spyttet på - ene og alene for sin tro. Men på grunn av et fullstendig hårreisende strengt norsk asyllovverk får disse ikke komme inn!

Det stinker av denne Amalie-saken. Ikke av henne, vel og merke. Men av alle journalistene og avisene som går i takt som gardister på tattoo-øvelse. De vaier med sine våpen, sine penner, i en vanhellig symetri. De blåser seg opp, disse pompøse og unyttige idiotene. "Nå er jeg viktig. Nå kjemper jeg menneskerettighetenes og demokratiets sak. Se på meg, kjære avislesere. Se hvor viktig jeg er!"

Falskhet og hykleri har fått et navn: Norske journalister. Knapt noen av dem legger merke til et virkelig menneskerettsmessig og demokratisk problem, når de ser det. Fra sine journalisttroner høyt hevet i himmelrik over oss vanlige dødeliges tid og rom, klarer de ikke å skimte skogen for bare trær.

Jeg blir kvalm. På Muhammeds og alle andre forfulgte troendes vegne blir jeg kvalm.

Og for ordens skyld: Dette er ikke vondt ment mot deg, Amalie!