O'Bakkens høyverdige tanker

Heller død enn rød?

2011-09-01T12:24:00.002+02:00

Etter et tips fra min mor har jeg fjernet "Heller død enn rød" fra slagordet. Ikke like morsomt etter 22/7 kan man trygt si. Så beklager om noen fant det støtende all den tid etter terrorangrepet at det fortsatt stod der.

Takk for tipset, moder! :)

Et ja til politisert nestekjærlighet

2011-08-31T12:37:00.011+02:00

Uten kjærligheten tilstede, selv i politiske vedtak, faller alt til grus.

Sarah Azmeh Rasmussen er en kvinne jeg har den ytterste respekt for. Jeg håper folk leser de kronikkene hun skriver i Aftenposten, blant annet om sitt gamle fedreland Syria, så de kan forstå hvor dårlig det står til i et av klodens verste diktaturer.

Men i kronikken hennes "Politisert kjærlighet" fra 31. august er jeg redd hun ikke ser helt konsekvensene av hennes egne argumenter.

- Kjærlighet kan splitte

Azmeh Rasmussen tar kort fortalt til orde for å fjerne kjærligheten fra politikken, fordi den gjør mer skade enn den er til hjelp. Hun støtter seg til et argument fra den israelske forfatteren Amos Oz, som oppfordrer folk til "å la kjærligheten bli der den hører hjemme, i det private rommet og de snevre private kretser."

Skribenten mener idealer som nærhet, varme og samhold, som har vært viktige i Norge etter 22. augusts tragedier, ikke kan trekkes inn "i det offentlige ordskiftet som styrende politiske prinsipper," som "retorisk redskap eller politisk mål." Hun skriver at kjærligheten har potensiale til å generere og holde ved like konflikter, vel så mye som å forhindre dem.

Hennes argumenter er: Ingen kan elske alle. Den politiserte nestekjærligheten er "selektiv" og "enøyd." Den kan også gjøre blind og ikke minst begrense folks frihet (på den måten at den ytterste venstresiden ønsker å begrense høyreekstremisters ytringsfrihet etter terroraksjonen).

Hun stiller spørsmål ved denne "kjærligheten" som ble vist mot utsatte muslimer etter angrepet av følgende årsak: "Det som glemmes, eller helst ignoreres, er […] terrorplanene til den islamistiske jihadisten Taimour Abdul-wahab, som i julerushet, bare for et halvt år siden, gikk mot folkefylte sentre i Stockholm, med ti bomber festet rundt livet."

Dermed velger hun å "melde meg ut" av de store "kjærlighetsprosjektene" i samfunnet for tiden, fordi de er selektive og har kjærlighet som middel og mål. Det kan generere mer følelser og mer sinne, tror Azmeh Rasmussen. Hun slår et slag for å forsvare ytringsfriheten enda mer nå etter 22/7, selv om de som kommer med ytringene er fulle av hat og fordommer. Det er i følge henne i "den saklige, rasjonelle og opplyste debatten" at hatideologiske mennesker kan overvinnes.

God analyse

Først og fremst er jeg svært enig med hennes glimrende analyse av den politiserte kjærlighets svakheter. Kjærligheten i oss er, som alt annet i oss, utilstrekkelig, begrenset og selektiv. Ikke minst fører kjærligheten i politikken til politiske skiller, fordi vi alle har ulike måter å tolke hvordan denne kjærligheten skal komme til uttrykk i faktisk politikk.

Den kan også gjøre oss blind. Den kan føre til at vi ikke ser skogen for bare trær. Den kan føre til at vi ikke vil vedkjenne oss negative sider ved ting/personer/politiske ideologier/grunnholdninger o.a. som vi elsker. Sist min ikke minst er den, som Azmeh Rasmussen påpeker, selektiv og begrenset.

Argumenter kan brukes om andre faktorer

Det merkelige med hennes tankegang er at du kan velge hvilken som helst påvirkningskraft i oss mennesker på hvilke politiske holdninger vi har og sette dem inn i artikkelen hennes istedet for ordet "(politisk) kjærlighet", og du vil komme fram til samme svar: De er utilstrekkelige og splittende.

Vi bruker fornuften/rasjonaliteten, som hun slår et slag for, og ideologien som eksempler. De to kanskje tyngste påvirkningskreftene i forhold til våre politiske valg.

Fornuftens splittende karakter

Fornuften og rasjonaliteten er like lite perfekt som kjærligheten. Den er like selektiv og like splittende. Den fører ofte ikke til en større konsensus, men snarere til større uenighet. Fornuften vil drepe for fred og fornuften vil forhandle for fred. Fornuften vil senke skatter, fornuften vil øke skatter. Fornuften vil sende asylsøkere hjem og fornuften vil "åpne alle sluser". Fornuften vil innskrenke ytringsfriheten for å beskytte både den som uttaler seg mot seg selv og pårørende, og fornuften vil gi ytringsfriheten større armslag. Fornuften vil sprenge folk i luften "til deres eget beste" og fornuften vil la folk være i fred med sine holdninger. Ikke minst vil fornuften "politisere seg" og slik skape skillelinjer i det politiske landskap.

Men er det av den grunn noen som vil "melde seg ut" av "fornuftsprosjektene" og begrense fornuften til den private sfære?

Ideologiens splittende karakter

Nå er det lite godt som kan sies om ideologisk fokusering, men det er likevel verdt å bruke som eksempel. Ingen har for eksempel noe ønske om å fjerne ideologien fra politikken. Likevel gjør ideologiens få positive sider den til kanskje en enda større trussel og er desto mer splittende enn kjærligheten og fornuften noen gang vil bli.

For ideologien vil gjøre alle mennesker like i et utopisk paradisland der alle med andre meninger sperres ute og den vil inkludere alle i et liberalt individualistisk utopisk prosjekt der alle er overlatt til seg selv. Ideologien vil drepe meningsmotstandere og ideologien vil åpne ytringsfriheten. Ideologien vil begrense statsmakten og ideologien vil gjøre staten mektig. Og igjen: Ideologien "politiserer seg" og skaper skarpe politiske skillelinjer.

Kaldt og kalkulerende samfunn?

Azmeh Rasmussen skriver mellom linjene at hun heller ikke vil ha hat i politikken, og heller altså ikke kjærlighet. Så hva sitter vi da igjen med? Er det et kaldt og kalkulerende samfunn du ønsker deg? Er det en Høyre-liknende innvandringspolitikk, der hver asylsøker skal vurderes ut i fra om han/henne har evner som tjener fellesskapet, mens de syke og/eller gamle sendes på første flyet hjem? Langsiktig fornuftig er det jo, men kalkulerende uten kjærlighet og omsorg.

Er det et samfunn der kynismen rår, en politikk regjert av rasjonalitet avkoblet fra kjærlighet til borgerne politikerne er satt til å tjene? En politikk for forbruk, en politikk der velferdsstaten fjernes, en politikk der rød-grønne politikere nekter kristne organisasjoner å ansette hvem de vil og starte private skoler? Fornuftsmessig blir jo disse barna lært opp i ting som strider med de verdiene Ap ønsker å bygge samfunnet på. Vil du ha en kynisk og kalkulerende politikk der muslimer ikke får bygge opp institusjoner, fordi faren for at i én av deres moskeer kan det gjemme seg en terrorist som ingen av medlemmene selv har noe forhold til? Det er jo fornuftig det også. Føre-var-prinsippet og alt det der. Ønsker vi et samfunn der homofile og lesbiske trakasseres? De skaper jo ikke barn, så det er jo "fornuftig" og "naturlig" å ta fra dem rettigheter.

Selvfølgelig gjør hun ikke det. Såpass har jeg forstått om hennes meninger. Men Azmeh Rasmussen kommer ingen vei med denne måten å tenke på, fordi alle faktorer i og rundt oss som påvirker våre politiske valg er stykkevise og utilstrekkelige. Både kjærligheten, ideologien og rasjonaliteten. Både venners og politikernes påvirkning. Både oppvekst og økonomiske rammer. Men hvorfor skal vi stenge noen av disse faktorene ute? Har ikke uenighet og splittelse også mye positivt ved seg i et demokrati?

Hva skal vi da streve etter?

Vi må heller, etter min mening, streve etter et samfunn fylt av kjærlighet - på alle områder. Etter hensikter preget av kjærlighet. Etter en fullkommen og ikke selektiv kjærlighet. Ikke fordi det er utopisk ideologi. Det kommer aldri til å oppnås. Men det må streves etter.

Uten at vi jobber med kjærligheten, uten at vi har kjærlighet, på alle livets områder - også i politikken - så blir det ingenting igjen. Da blir rasjonaliteten kald og ideologien kynisk og urealistisk. Da kan vi overfor oss selv forsvare mangt et håpløst politisk vedtak, med mange negative konsekvenser for folk flest, fordi det jo er "fornuftig". En politiker som ikke styres etter sin (utilstrekkelige) samvittighet er ikke verdt å lytte på.

Et ja til politisert kjærlighet

Jeg sier et klart ja til politisert kjærlighet, uansett hvor ufullkommen den er. I det minste gir det meg trygghet om at mine meningsmotstandere hvertfall har gode hensikter. Det de vedtar er gjort med et ønske om at det skal være til mitt beste, selv om det slettes ikke er det i praksis.

For politisert kjærlighet har så mange positive sider også! Den er realistisk, den er ydmyk, den er sensitiv, tilgivende, raus, ser de svake og den er varm. Den søker vårt beste som borgere. Den strever for meg og deg. Den kjemper for oss og den har gode hensikter. Den hever seg over splittelser og uenigheter - og ser mennesket bak deres meninger. Det er slike politikere jeg ønsker og som vi stor grad har i vårt fagre Norge! Mennesker som strever etter dette hver eneste arbeidsdag.

En sunn menneskelig kjærlighet - og fornuft - er ikke minst bevisst på og ydmyk over sine egne begrensninger. Det er i sannhet noe å strekke seg etter, også i politikken. Både som middel og mål!

Er det mulig å være for interessert i sport?

2011-07-03T13:05:00.006+02:00

Jeg har et problem: Undertegnede er skremmende glad i idrett.

Fotball. Noe av det vakreste denne falne verden har å tilby. Så vakkert at det er umulig å ikke interessere seg for noe som skjer i det universet.

Premier League og Manchester United sørger for at det blir mange fjernsynstimer. Jeg liker jo også å følge med på lag jeg liker i den ligaen, men som ikke er favorittlag. Slik er det vel for mange av oss. I Tyskland er mitt favorittlag Borussia Dortmund som spiller i 1. Bundesliga. Ja, og så må jeg jo følge med på de norske spillerne i Hannover. Brann (og til dels Start) er de jeg ser og skriker på i Tippeligaen. I tillegg har TV2 begynt å sende enkelte kamper fra skotsk liga, og som protestant og anglofil må jeg selvfølgelig heie og se på Glasgow Rangers. Nå har også Eintracht Braunschweig rykket opp fra 3. til 2. Bundesliga, noe som gjør at de også vil bli å se på fjernsyn neste år, takket være Eurosport 2.

Selvfølgelig har man i tillegg spesielle anledninger i andre ligaer som kan være interessante, da særlig Champions League, Europa League og La Ligas "El Classico"-oppgjør.

Men interessen stopper ikke med fotball. Amerikansk fotball er vel egentlig min favorittidrett, med sitt taktikkeri, sin statistikkporno og genialitet. Heia New York Jets! Dette fører til sene nattetimer. Om vinteren har vi selvfølgelig hopp, mens vi tilbake til sommeren har sykkelherligheter som Tour de France.

Når vi først snakker om sommeren. Denne sommeren har jeg oppdaget at TV2 Sport sender Rubgy League hver fredag, blant annet med mitt favorittlag i Super League: Salford City Reds. Signing! Er det mulig å finne en mer macho, beintøff ballsport??? Sjefs!

Sommeren for tre år siden oppdaget jeg også at tennis faktisk er ustyrtlig morsomt å se på. Den første kampen jeg så var med Novak Djokovic i første runde av Wimbledon. Jeg fant ut at han skulle være min favorittspiller, siden han var ekstremt hissig og motstanderen ikke så ut (sånn kan man også velge favorittspillere, ja). Senere samme sommer så jeg den legendariske multitimers finalen i turneringen mellom Rafael Nadal og Roger Federer, som rett og slett var overveldende teknisk magisk sport som aldri tok slutt. Finnes det noe bedre?

Og så kommer OL-ene da. Curling. Femmila på ski. Northug. Ndure på 100m. Spyd. Og så kommer U21- eller U17-mesterskap i fotball, som nettopp nå har vært arrangert i juni. Og Norges håndballkvinner og -menn spiller jo VM og EM oftere enn jeg skifter underbukser. I tillegg kommer selvfølgelig fotball-VM og -EM.

Problemet med å være så glad i så mange forskjellige idretter, er at du kommer i en interessekonflikt. Skal jeg treffe venner/familie, eller skal jeg se 2. Bundesliga-kamp på Eurosport 2 med Eintracht Braunschweig? Skal jeg se Brann-Viking eller Manchester United-Swansea?

I en slik interessekonflikt er jeg også i dag. Min mann i tennis, Djokovic, valgt som favoritt fordi han var kjekkere enn motstanderen i den første hele tenniskampen jeg så, har nå blitt verdens beste. Kl 15.00 spiller han drømmefinale mot verdenstoer Rafael Nadal. To menn i så god form at det nesten er uetisk. De skal spille samtidig som Hushovd og Boasson Hagen ruller over målstreken i andre etappe av Tour de France. Hva skal jeg gjøre????

Takket være teknologien tror jeg faktisk det blir begge deler. Tour de France via TV2 Sumo på Mac-en og tennis på NRK1 via fjernsynet. Sukk. Glede.

Jeg elsker idrett!

"Æreslønn" til besvær

2011-06-17T17:05:00.002+02:00

Vår eminente forfatter Dag Solstad har fått tildelt Statens Æreslønn på 200.000 kroner i året.

Dette er en skattefri inntekt som skal vare livet ut.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har lest så mye som en tøddel i bøkene til Dag Solstad og har svært liten peiling på hva han har skrevet. Men tydeligvis er han en flink forfatter, siden han selger som hakka møkk.

Naturlig nok har han også en solid inntekt og en solid pensjon å leve av, i tillegg til denne "gavelønnen" fra den norske stat.

Personlig foreslår jeg å dele ut prisen til følgende kandidater i fremtiden:

- 65 år gamle "Birgitte" som giftet seg som 19-åring med det hun trodde var en snill mann. Etter å ha fått tre barn stakk hun av og oppfostret dem alene. Hun jobbet hele sitt liv i kassa på RIMI, har smilt til hver eneste kunde, og hadde ikke råd til verken å hjelpe barna med sertifikatet eller med studiene, eller til å dra på ferie med dem. Men nå har hun fått fire barnebarn.

- 70 år gamle "Rudolf" som har trent småguttelag i den lokale fotballklubben siden han var i tjueårene og har reddet mange ungdommer fra å havne i rusmiljøer. Har han måttet prioritere mellom hans særdeles lavtlønte jobb på den lokale fabrikken og treninger med småguttene, har han alltid valgt det siste.

- Tidligere uføretrygdede "Rolf" på 75, nå minstepensjonist, som har ønsket én ting i livet, nemlig å ha helse til å jobbe. Men hele tiden har han vært inn og ut av ulike yrker, har forsøkt å tilpasse de ulike arbeidssituasjonene til helsen, uten å lykkes. Som minstepensjonist og tidligere uføretrygdet sliter han med å få endene til å møtes, med alle utgiftene han har på sin helse. Mange av medisinene han bruker får han ikke engang på blå resept.

Slike mennesker har virkelig fortjent 200.000 i året, og hadde dessuten trengt det langt mer enn Dag Solstad.

Eurovision-tur i bilder

2011-05-17T22:08:00.012+02:00

Her følger en liten smakebit av Eurovision-turen til navnebrødrene O'Bakken og Ellefsen til Düsseldorf 8. - 16. mai.

Hva annet kan jeg si enn at vi hadde det aldeles strålende på tur i lutherdommens fedreland. Høy GP-faktor var noe ingen av oss fryktet og vi omfavnet sirkuset med all lyst og glede.

Her følger noen bilder med forklaringer fra turen:

Det viktigste først: Det er tirsdag og vi er på vei til det første semifinaleshowet. Vi finner ut at vi skal ha en skikkelig biffmiddag for å feire. Jeg ber deg gjette: Hvilkens biff er hvems? Tips: Den til høyre i bildet het "Fitness Steak" i menyen.

Avsløring: Denne saftige T-bonen var min! Legg merke til det deilige blodet som renner utover tallerkenen! Åååååh. Signing for barnet.

Og se hvordan den var inni. Jeg kjenner jeg blir sulten igjen...!

Ellefsen, iført sine nye rosa fjær, maler Norge-flagg på kinnet før vi går inn på første semi.

Slik så scenen ut...

... og slik så vi ut før det hele braket løs. Legg merke til flagget på kinnet til Elfie.

Har ikke flere bilder fra andre semi diverre, men her venter Ellefsen i ensom majestet på at det hele skal brake igang i den stooore salen. Vi var en smule tidlig, kan du si. :)

Jeg kunne ikke være noe dårligere enn min medreisende, så til finalen hadde også jeg kjøpt meg rosa fjær - i tillegg til at begge hadde kjøpt hatt i samme farge. Legg spesielt merke til at jeg ser fullstendig halsløs ut.

I disse fargene utbrøt Ellefsen før showet begynte: "Se rundt deg da, se! Folk er jo så sære her." Flisen og bjelken og alt det der. :)

By the way: Den hvit/rosa-rutene skjorten han har under, som du ikke ser så godt her, kjøpte han på H&M. Men ikke si det til noen! Hehe.

Vi satt rett på venstre side av scenen etter fjernsynsbildene, så vi fikk godt innsyn da de åpnet opp bak til green room før opplesningen av avstemningsresultatene fant sted.

I og med at bilen min måtte repareres over helgen, kunne jeg mandag svippe innom Dortmund på vei hjemover og handle supporterutstyr fra det mest underholdende fotballaget i verden: Borussia Dortmund! Det skjedde på deres eminente stadion, Signal Iduna Park, som tar over 80.000 tilskuere - og de har alltid stappfullt, selv om de spiller cupkamp mot et 3. Bundesliga-lag. Vakkert?

Og slik ser en ekte fan ut når han kler på seg sitt nye utstyr. Så nytt at drakten faktisk er hjemmedrakt først neste sesong. Capsen, må jeg for all del føye til, ble gitt meg gratis av butikken. Den verken kledde eller passet jeg, som du nok allerede har registrert. :)

Som takk for at Berlingoen min var så tålmodig å vente på meg fem dager på et verksted i Tysklands kjedeligste kommune Wuppertal, fikk hun en presang av "pappa": Et Borussia Dortmund-klister. Gjett om hun ble glad!

Og som en som liker å samle på kjøleskapmagneter fra steder jeg reiser, har Moens kjøleskap blitt prydet med nok et frydelig minne: Dortmunds offisielle "logomagnet".

Takk for turen, Elfie. For å si det med god sørlandsk understatement: Det var strået vassere enn ugreit!

Gratulerer, Vesten!

2011-05-02T14:07:00.007+02:00

Er det "kristelig" å juble nå som verdens verste terrorist har blitt drept av amerikanske Navy Seals-styrker?

Et vanskelig spørsmål. Vel, jeg har jublet, jubler fortsatt og tror det er rett.

For det første er det myndighetenes ansvar å bære sverd. I dette tilfellet er det også en selvforsvarskrig USA har drevet mot Al Qaida og Taliban (og Irak, men der får jeg vel få med meg dessverre). Drapet på bin Laden er derfor fullstendig uproblematisk etter internasjonal lov. Mannen godkjente drap på 3.000 mennesker 11. september 2001 og har hjernevasket hundretusenvis av voksne og barn inn i islamismens klør.

Det er riktig at etter Skriften skal et menneske overlate hevnen til Gud, dersom de har mistet noen nære og slik blitt gjort urett imot. Men slik kan ikke en nasjon tenke. Den er nødt å prevantivt forsvare sine borgere, for at ikke slikt kan skje igjen og igjen og igjen. De er nødt å sørge for at terror og drap på sivile ikke lønner seg.

Men det er en lang vei fra det å akseptere dette prinsippet til å juble når det blir brukt.

Men for rettferdigheten er dette en stor seier, etter mitt syn. bin Laden fortjente det han fikk. Da mener jeg ikke på et "åndelig plan", at vi alle er syndere som fortjener å dø. Jeg mener på et rent "menneskelig" plan. Akkurat som en tyv fortjener straff for sin ugjerning, fortjener bin Laden sin sjebne for den mye verre ugjerningen han har påført menneskeheten. Urettferdigheten har lidd et nederlag. Dem som ønsker å harme oss har vist seg å ikke være utilnærmelige. Vi har fått en symbolsk viktig seier.

Likevel må jeg si at jeg ikke jubler av et rent usunt og hatsk ønske om hevn. Eller for å si det på en frommere og mer luthersk måte: Den onde hevnstanken ligger der i mitt kjød, for all del. Men det er ikke den jeg snakker om nå. Jeg snakker at myndighetene har hevnet for oss - da særlig amerikanernes lidelser. Og Gud skal også en dag hevne, på dommens dag, de som har skremt oss og bombet oss.

Det er rettferdighet. Derfor mener jeg det også er grunn til å være takknemlige til Gud, for at dem som gjør oss urett blir stilt til dom.

Dortmund at the top, thanks to Jürgen Klopp!

2011-04-30T17:43:00.004+02:00

En aldeles vannsindig ligasesong for Borussia Dortmund ble kronet med seriegull to runder før slutt, etter en bunnsolid 2-0 seier hjemme mot Nürenberg lørdag.

Den eminente treneren Jürgen Klopp skal ha mye av æren for at Dortmund nå leder med åtte poeng, to runder før slutt, med et ungt mannskap som har en snittalder på 24-25 år. Hans uovertreffelige teft til å kjøpe solide spillere for en billig penge, og hans strålende satsing på ungdomsarbeid, har gitt fantastiske resultater. Ikke minst har han skapt en fantastisk vakker form for fotball i sin tid i Dortmund, da særlig i år.

Som et eksempel på hans handleskills: Før denne sesongen kjøpte han en totalt ukjent japansk 21-åring ved navn Shinji Kagawa, fra en japansk klubb for hvem han knapt hadde spilt seriekamper. Summen var svært beskjedne 2 millioner kroner. Kjøpet har i tyske aviser blitt overmåte rost i skyene som årets definitivt beste signering. Fra sin sentrale midtbaneposisjon har den kreative japaneren scoret åtte mål og skapt drøss av flere målsjanser.

Sentrallinjen til Dortmund er den beste i Bundesliga, og står ikke tilbake mot noe lag i Europa. Den rutinerte keeperen Roman Weidenfelder har i år hatt sin desidert beste Bundesliga-sesong og er ikke langt unna nivået til landslagskeeperne Emanuel Neuer og René Adler. Har blitt solid der han tidligere fumlet, som i feltarbeidet.

Stopperparet i klubben er det desidert beste i Bundesliga og et av de aller mest solide i Europa. Mats Hummels og Neven Subotic har blitt rost opp i skyene og regnes for å være to av de heteste overgangsobjektene i hele verden. Kun nitten baklengs på Dortmunds 32 kamper forklares først og fremst med disse to 23-åringenes enorme spillerforståelse. De er hodesterke, uredde, spiller med en rutine tross sin unge alder og er fysisk solide.

På defensiv midtbane begynte Dortmund sesongen med Sebastian Kehl, den rutinerte 31-årige kapteinen i dette unge mannskapet. Da han ble skadet steppet hans arvtager, 20 år gamle Sven Bender inn. Bender har i år hatt sitt gjennombrudd både nasjonalt og internasjonalt og har holdt Kehl trygt plassert på benken i store deler av sesongen. Har en enorm arbeidskapasitet, spillerforståelse og plasseringsevne. Mangler kanskje fortsatt noe når det gjelder taklingsstyrke, men er fortsatt svært ung.

Sentralt på midten finner vi Dortmunds og tysk fotballs definitivt beste fotballspiller, den 21-årige tyrkeren Nuri Sahin. Denne mannen slår sexy gjennombruddspasninger i en kamp oftere enn kongelige skifter klær på en måned. Har et aldeles fantastisk overblikk, en pasningsfot av en annen verden, en solid spillerforståelse og en innsjø av kreativitet. Han styrer alle Dortmunds kamper offensivt og har puttet seks mål i år. Har dog en liten svakhet i det faktum at han kunne vært raskere.

Men det stopper ikke der med kreativitet. Offensivt på midten har vi den allerede nevnte Shinji Kagawa, som har vært en åpenbaring i 1. Bundesliga i år. En annen unggutt som har slått igjennom, og som er fra Dortmunds ungdomsakademi, er 19-åringen Mario Götze. Han har en rekke ganger av tysk presse blitt omtalt som det største tyske talentet for øyeblikket, sammen med Bayern Münchens Toni Kroos. Er svært moden for sin alder og kjennetegnes først og fremst av sitt utrolige overblikk og kontroll på hvor både med- og motspillere til enhver tid befinner seg på banen. For ikke å snakke om hans fantastisk slepne teknikk. Har scoret seks mål og levert flere assists i denne drømmesesongen.

På topp finner vi Lucas Barrios fra Paraguay. Er med sine fjorten fulltreffere i serien Dortmunds toppscorer, men er samtidig et perfekt oppspillspunkt. Er sterk i kroppen og klarer å holde på ballen i kontringssituasjoner til midtbanen har kommet seg opp i angrep. Er samtidig en imponerende hodespiller.

Nå gjenstår det bare å se hvor mange spillere Jürgen Klopp klarer å beholde. Real Madrid har allerede erklært at de ønsker Nuri Sahin, en overgang jeg håper går i vasken. Neven Subotic har vært linket til de fleste toppklubber i Europa snart, men hadde passet aldeles glimrende inn i Premier League. Men andre spillere som naturlig kan bli linket til større klubber er Götze, Kagawa, Hummels, Bender og landslagsvenstreback Marcel Schmelzer (også han ung - 20 år).

Jeg elsker dette laget, deres fotball, deres kreativitet, deres aggressivitet og pågangsmot, spillerglede og allsidighet. Det har sjelden vært en mer verdig vinner av 1. Bundesliga enn i 2010/2011-sesongen!

Heia Dortmund!

Fotballens frelserlag?

2011-04-27T23:44:00.001+02:00

Barca vant igjen mot Real Madrid onsdag, etter et kanskje tvilsomt rødt kort til Pepe. Fotballens selvrettferdige og selverklærte "frelserlag" turer videre. Men er den så "hellig", denne gullkalven fra Spanias kyst?

Da de gikk opp i ledelsen mot et tafatt Madrid med ti mann begynte en drøying og en syting som ikke hører noe sted hjemme på en fotballbane.

Greit, jeg har ikke noe imot drøying i seg selv. Bruk av tid på cornere, utspark, innkast o.l. er etter min mening en fair måte å bruke tid på - innenfor rimelighetens grenser.

Men det Barca drev med var blant annet følgende:
- Pedro måtte vri seg i gresset etter å ha bommet med hodet på åpent mål -kun for å drøye.
- Barca klagde med minst 4-6 menn i hver eneste dommersituasjon, selv om den var til deres fordel, for å forsøke og pådra Real-spillerne kort og drøye tid.
- Puyol gikk så langt som å dra med seg hjørneflagget for å drøye tid, da madriderne fikk et innkast i farlig posisjon mens katalanerne var i ubalanse.
- Hvert eneste frispark de fikk da de ledet lå en spiller av deres nede i gresset og vridde seg i "smerter" for å drøye tid.

Jeg sier ikke at mitt lag er perfekt på dette. Snarere tvert imot. Men det gjelder stadig større deler av Premier League, der en sunn sportsånd har rådet på dette feltet frem til nå. Flere og flere spillere tar i bruk spanske metoder for å få med seg poeng, uten at trenere eller dommere slår ned på det.

Den spanske usportsligheten - med Barca i førersetet, er i ferd med å forpeste europeisk klubbfotball. "Frelserlaget" må ta en stor del av ansvaret med den populariteten de nå har. Alle ser opp til dem, de fleste elsker spillemåten deres og ønsker å være som dem. Når de ser at til og med verdens "frelserlag" bruker slike kyniske metoder, hvorfor kan ikke de selv gjøre det?

Det er på høy tid å revurdere Barcas status som verdens ynglinger. De fortjener stor grad av kritikk. Ikke er vi mange som vil filleriste dem for spillestilen, men vi kan vel samtlige av oss ta avstand fra en kynisme og usportslighet som ikke kjenner grenser?

Mvh,
O'Bakken

Visdom fra en enslig sjel

2011-04-12T13:19:00.008+02:00

La meg skryte av meg selv! Vær så snill!

Jeg var nemlig den eneste - i hele den vide verden - som sa allerede før Fotball-VM i sommer at Fernando Torres var ferdig som gigastjerne.

Ikke en eneste analytiker. Ikke en eneste kommentator eller sportsjournalist - som jeg har lagt merke til - turte si noe slikt på et like tidlig tidspunkt.

Den skadeforfulgte spanjolen ville komme tilbake, sa alle. Men noe var galt. Torres hadde mistet "det". Han hadde mistet x-faktoren. Fortsatt smart i bevegelsene, men sjeldent inne i selve boksen - der det betyr noe for en spiss. Og de kliniske avslutningene er forlengst historie. Dådyr-Torry har sett sine beste dager. Han bør gi seg nå, før han blir så dårlig at barnebarna hans - som han i pensjonsalder har ønsket å ha på fanget når han forteller om sin fantastiske karriere - "kun" vil ha en normal bestefar som alle andre å forholde seg til.

Som en galaktisk stjernedød har denne gutten gått fra fame til no name. Han bygget seg opp som en gigastjerne i rekordfart de sesongene han var i Liverpool, men så var det like raskt stopp. Hans stjernestatus har eksplodert og blitt et intet - eller til og med et svart hull.

Fernando Torres sine dager er over på PL-nivå. Liverpool solgte ham på et perfekt tidspunkt, siden de til sommeren ikke engang ville fått halvparten. Han er over. Lettet tilbake sitter Man Utds Nemanja Vidic, som nå kun vil ha de dårlige minnene å forholde seg til når det gjelder Torres' bruk av ham selv som rundingsbøye ved uendelig mange anledninger.

Det er deilig å ha rett. Men det er desto herligere når du er alene om det. Når dine tanker er høyverdige og sanne.

Et lyspunkt i hverDagen

2011-04-01T15:51:00.004+02:00

"Dagen er din"

"Dette er Dagen som Herren har gitt..."

"Dagen er her"

"Eg likar kvarDagen"

"Dagen-ham & Redbridge"

"Lyset av Dagen"

"God'Dagen!"

"Har du fått Dagens avis?"

"Har du lest om Dagen (dag én) i begynnelsen av 1. Mosebok?

"Hahaha. Ja, den var Dagens!"

"Jeg har alltid drømt å bli fotball-Dagen-t"

"Den Dagen gikk Noah inn i arken" (1 Mos 7:13)

"Solen skal ikke stikke deg om Dagen"

"Dagén-manipulasjon"

Endelig kan avisselgerne til Dagen ty til dårlige (nød)ordspill igjen når de er rundt på stand om sommeren, som meg og Sven nøt godt av for noen sommere siden. Deres arbeidsgiver har på ny skiftet til gamlenavnet Dagen, fra det midlertidige og ufortreffelige DagenMagazinet-navnet.

Lykke til, kjære selgere. Sett Dagen på Dagen-daen!

Og kjære Dagen: Dagen-ial beslutning!

Straffes fordi hun er "sexy"

2011-03-06T09:25:00.005+01:00

Hun er medieyndling, blond, så "sexy" at hun fikk være forsidepike for bladet MANN og sammen med verdens mest forhatte og mest elskede kjæreste. Derfor fortjener Rachel Nordtømme å forskjellsbehandles.

Rachel Nordtømme, kjæresten til Petter Northug, skulle egentlig være ekspertkommentator på TV2 under Ski-VM. Men slik skulle det aldri gå. Da det ble offentliggjort at hun hadde takket ja til en stilling som journalist under mesterskapet i Oslo, begynte en mediestorm av en annen verden - og det forsåvidt med rette.

Den vakre blondinen stod i fare for å ødelegge både egen og TV2 sin integritet, het det, på grunn av hennes nære forhold med Norges Ski-Ess. Journalister med slike bånd til saken de skal dekke kan aldri oppfattes som objektive, hevdet man.

Selvfølgelig har kritikerne rett. Det er åpenbart. Men det er likevel ett stort problem.

NRKs ekspertkommentator i skiskytingskonkurransene, Liv Grete Skjelbreid Poirée, har en rekke ganger - med mikrofonen i hånd og kameraet slått på - stått og "klint" med sin ektemann Raphael Poirée på direktesendt fjernsyn i det han kommer inn i målområdet etter endt løp. Men siden hun kanskje er mindre glamorøs og nok aldri kommer på forsiden av pervobladet MANN, da skal vi kanskje bare se gjennom fingrene på denne totale mangelen på yrkesintegritet?

Men NRK var også i hardt vær under det samme Oslo-VM som Rachel Nordtømme ikke fikk lov å arbeide for TV2. Fred Børre Lundberg, skidronning Marit Bjørgens samboer, var ekspertkommentator under kvinnenes 30 km på lørdag. Da kjæresten ble intervjuet i målområdet fikk han - for den gode fjernsynssendingens skyld, "si noen ord" til sin kjære på direkten. Selv om han satt "trygt plassert" i studio og ikke "klinte" til med Marit i målområdet, var hans integritet uansett tvilsom på grunn av sitt forhold til henne.

Hvorfor skal vi imidlertid bry oss om integritet når ekspert Fred Børre er av det mannlige kjønn? Er det så nøye så lenge han ikke er medieyndling og brystfager?

I den borgerlige feminismens gode navn: Rachel Nordtømme ble, ut i fra mangelen på faglige reaksjoner både i Fred Børres og Liv Gretes tilfelle, forskjellsbehandlet fordi hun er "blond" og "deilig". Hun var et integritetsproblematisk tilfelle det var verdt å diskutere, fordi avisene kunne trykke minst et bilde av henne for hver artikkel de skrev om saken.

Slikt selger.

Hvor er du, kjære sommer?

2011-02-26T12:22:00.002+01:00

Å se solen igjen på denne siden av evigheten.

Å se snøen trekke seg tilbake til fjell og pol.

Å se at verden kan være grønn, full av lys og vakker,

ikke bare hvit, trist, glatt, kald

- deprimerende.

Å kjenne armhulenes kjertler respondere på det den skal

- varmen -

i stedet for å kaldsvette i tussmørket

klokken halv fire en iskald ettermiddag.

Å kjenne livet fylles av overskudd, harmoni.

Og frykt.

For neste vinter.

O'sommer. Kom, kjære venn. Her skal du ei motstand finne.

Hvorfor skal ikke Krekar kunne forsvare seg?

2011-02-02T19:18:00.005+01:00

Dette er et spørsmål om prinsipper, selv for oss som liker å forholde seg pragmatisk til livet (eller i det minste tro at vi gjør det).

La oss bare gjøre det klart med en gang. Jeg er ikke med i Mullah Krekars fanklubb. Jeg er like stor motstander av radikal islam som en hvilken som helst annen nordmann - brun, svart, lysebrun eller hvit. Den mannen skal ut, ut, ut, ut - eller i fengsel! Om vi må grave frem den mest banale lov å fengsle ham for i to-tre måneder, ja så er det i allefall et lite stykke rettferdighet mot alle de ofre som har mistet livet i hans terrorvirksomhet.

Når det er sagt med så harde ord må jeg presisere enda en ting: Jeg har ingenting imot muslimer, jeg er liberal som et vondt år når det gjelder norsk innvandringspolitikk og er på ingen måte på heksejakt etter minoriteter å kaste brannfakler på. Jeg er takknemlig som nordmann over at vi er så privilegerte at vi kan absorbere tusenvis av trengende hvert eneste år! Det gjør meg varm om hjertet. Om enkelte av disse gruppene går oftere på sosialen enn oss andre er et problem i neste rekke - integreringen.

Så kan vi begynne:
Jeg må si jeg blir svært irritert over å registrere at veldig mange kristne mennesker kritiserer deres medkristne advokat Brynjar Meling, fordi han forsvarer mullahen. Kan vi ikke bli enige om at Krekar har krav på rettshjelp, ja da kan vi etter min mening rett og slett legge ned demokratiet og rettsstaten Norge. For dette er faktisk en så viktig sak rent prinsipielt.

Er vi for en rettsstat for alle? Selvfølgelig, vil alle si. Er vi for et demokrati, med like rettigheter for alle. Selvfølgelig, svarer vi igjen. Er vi for religionsfrihet og ytringsfrihet? Ja, er du helt gal, blir svaret da. Men når spørsmålet blir om Mullah Krekar har rett til en forsvarer, som er en menneskerett for alle som må forsvare rettsanklager mot seg, blir plutselig prinsippene kastet til hyenene.

Ikke bare er Meling en "dårlig kristen" som forsvarer en terrorist, han er en "landsforræder". Det er ikke godt nok at forsvareren igjen og igjen og igjen har presisert "jeg forsvarer hans ytringsfrihet og religionsfrihet, men jeg avskyr hans holdninger og verdier." Hva mer må han gjøre for å bli forstått og godtatt?

"Ikke bare har Krekar en forsvarer, men han er til og med kristen", sier man like prinsipielt moralsk sett som nåsåen Benny fra The Julekalender er prinsipielt avholdsmann.

Krekar er et menneske. Så enkelt er det. Det er både bibelsk (3 Mos 19:15, 5 Mos 16:18-20; 24:17) og i tråd med menneskerettighetene at i kraft av å være det har han krav på (advokat og) å bli prøvd for en uavhengig og upartisk domstol. Quisling fikk en advokat. Alle forræderne mot menneskeheten i Nürenberg-dommen fikk en rettferdig rettssak og muligheten til å representere seg selv. Hitler hadde fått det samme. Det får, takk og lov for det, også en menneskehater som Mullah Krekar. Man kan ikke begynne å fire på menneskerettigheter bare fordi de man ikke liker ikke liker oss heller!

Det er og blir fullstendig uakseptabelt. Og Meling (om du noen gang skal google navnet ditt om 20-30 år og denne artikkelen havnet som treff nummer 4.000 i rekken): Jeg beundrer din fantastiske prinsippfasthet i denne saken! På tross av den enorme kritikken du har blitt utsatt for av dine egne trossøsken, så har du nærmest vært den eneste klartenkende av samtlige i dette hylekoret.

Gud som bøddel, vi uten håp

2011-01-25T15:16:00.007+01:00

Salme 6:7-8
Jeg er trett av mine sukk. Med tårer væter jeg mitt leie hver natt, min seng er våt av mine tårer. Tæret bort av sorg er mitt øye, det er svekket på grunn av alle fiender.

Salme 10:1
Hvorfor står du så langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengselstider?

Salme 13:2-5a
Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for evig? Hvor lenge vil du skjule ditt åsyn for meg? Hvor lenge skal jeg huse sorgfulle tanker i min sjel, ha sorg i hjertet hele dagen? Se hit og svar meg, Herre min Gud!

Salme 22:2-3
Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Langt borte fra min frelse er min klages ord. Min Gud! Jeg roper om dagen og du svarer ikke - og om natten, jeg tier ikke.

Salme 55:5-6
Mitt hjerte bever i mitt bryst, og dødens redsler er falt på meg. Frykt og beven kommer over meg, jeg skjelver av forferdelse.

Salme 88:2-3
Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg til deg. La min bønn komme fram for deg, vend øret til mitt klagerop.

Salme 141:1b-c
Herre, jeg kaller på deg, skynd deg til meg! Vend øret til min røst når jeg roper til deg.

Det er forunderlig godt å lese slike vers i de såreste av våre stunder. David, kongen av et mektig og rikt Israel på høyden av sin storhet. Selve "inkarnasjonen" av de gudfryktige og gode kongene som tross alt har vært i Judas/Israels historie. Til og med han følte i sin sorg at Gud hadde forlatt ham. Til og med han følte verden gå i oppløsning under sine føtter. Til og med den mektige og gudfryktige kongen følte seg liten, hjelpesløs og forlatt - som støv for Herrens åsyn. Et åsyn han selv ofte følte ikke hadde mye medfølelse med menneskelig lidelse.

Da er Davids gledessalmer, om når Gud har fridd ham ut, mer provoserende å lese når livet fanger oss i vår svakhet og bryter oss ned som larvene gjør med et råttent ådsel.

Salme 18:29
Ja, du lar min lampe skinne! Herren min Gud lyser opp mitt mørke.

Salme 21:2-4a
Herre! Kongen gleder seg over din makt. Hvor høyt han jubler over din frelse! Den hans hjerte ønsket, har du gitt ham, og det hans lepper ba om, har du ikke nektet ham. Sela. For du har møtt ham med velsignelse og lykke.

Salme 23:1b-2
Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann.

Salme 28:6
Lovet være Herren, fordi han har hørt mine inderlige bønners røst!

Salme 40:2-3
Jeg ventet, ja ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop. Han dro meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen.

Salme 92:2, 4
Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste, […] For du har gledet meg, Herre, med ditt verk. Jeg jubler over det dine hender har gjort.

Salme 103:1b-2
Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn. Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger.

Salme 108:2
Mitt hjerte er rolig, Gud! Jeg vil synge og lovprise. Ja, det skal min ære.

Salme 138:1b-c
Jeg vil prise deg av hele mitt hjerte! For gudenes øyne vil jeg lovsynge deg.

Å lese slike vers i sitt innerste mørke gjør vondt. Er det slik at Gud for øyeblikket "konsentrerer" seg om andre som han kan hjelpe? For vi hører jo om folk som får bønnesvar, eller som blir helbredet. Men selv om vi er i en enda bitrere situasjon enn dem er Gud tausere enn en stum.

Slik tenker vi. Gud har ikke tid til oss. Eller kanskje en enda verre tanke: Gud bruker tiden på oss akkurat slik han ønsker. Han er vår bøddel. Han står klar til å kappe vårt hode av. Men først skal han torturere oss inn i evigheten. Rive våre negler ut av våre hender. Brekke våre fingre og tær. Han skal sultefore og tørste oss. I ny og ne gir han oss så et glimt av håp, bare for å knuse det igjen som tomme blåskjellskall under varme sommerføtter. Om vi ikke tåler mer, om vi segner om og roper "Herre, frels meg!". Om vi besvimer av torturens ubeskrivelige smerte, da er ikke bøddelen nådig. Han henter en bøtte med vann og heller det over våre forslåtte hoder, så vi skal våkne opp til nok et mareritt.

Mange av oss slipper aldri løs i fra livets jerngrep. Vi forblir ofre av en tilfeldighet som typisk nok skulle ramme oss kanskje helt fra krybbe til grav. Det er de heldige som har det godt nok til å si; "Det gjelder å få det meste ut av livet. Du lever bare en gang." Det er dem uten sorg i sitt liv som kan respondere på din sorg ved å klappe deg på skulderen og si; "Vi får håpe situasjonen din blir bedre."

"Vi får håpe." En tommere løgn finnes ikke for den som er under Den allmektige bøddels angivelige flammende vrede. Hva er håp i dette livet? Hva er det å sette sitt håp til noe som kanskje skjer? Hvorfor håpe på en bedre situasjon en gang i framtiden, når du hver dag må leve i nuets smertelige mareritt? Hva når "håper kanskje neste år" har blitt til nå, og håpet er utslettet som en bloddråpe i elven? Hvorfor skulle tilfeldighetene hjelpe oss nå, når det aldri har gjort det i den fortiden vi bygger våre erfaringer på?

Sannheten er, som Forkynneren sier det, at "det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen" (1:9).

Det finnes ikke håp. Det finnes bare tilfeldigheter ogt gudfeldigheter. Vårt håp styrer intet. Våre ønsker er like tomme som en uttørket lykkebrønn. Selv det papiret vi skriver håpet ned på i våre dagbøker forvitrer.

"Videre så jeg under solen: På dommersetet satt gudløsheten. Der rettferdighet skulle råde, der rådde gudløshet" (3:16). Vi er i urettferdighetens og syndefallets univers. Selv ikke den største glede er ekte, sann og meningsfull. For i neste time er den borte.

"Jeg så de undertryktes gråt - og det var ingen som trøstet dem. Jeg så voldsmenn bruke makt mot dem, og det var ingen som trøstet dem. Da priste jeg de døde. De som allerede hadde fått dø, var lykkelige fremfor de levende, de som ennå var i live" (4:3). Og Forkynneren fortsetter: "Bedre er det å gå til sørgehus enn til gjestebud. For i sørgehuset ender hvert menneskes liv, og den som lever, skal legge seg det på hjertet." Døden er vår port ut av en håpløs verden.

Dessuten har de ugudelige det like godt, om ikke bedre enn oss selv. "Det er en ond ting ved alt det som hender under solen, at det går alle på samme vis" (9:3).

"Dette var da veldig dramatisk", tenker du sikkert. Kanskje er det lenge siden du har opplevd noe vondt, eller kanskje du aldri har kjent noe særlig smerte i det hele tatt? Takk Gud for det! Eller kanskje du har det tøft akkurat nå, men lurer deg selv? Til å undertrykke eller bagatellisere dine problemer, til å sette ditt tomme håp til at denne verden selv skal rette opp den urett som har rammet deg. Uansett kan man ikke som kristne være uenige om følgende: Dette livet er tomhet og det er ingenting vi får med oss hjem. Hver fornøyelse vi har tar slutt. Hver matbit vi spiser blir fordøyd. Hver sten og hvert fjell forvitrer. Hver gode ting vi gjør er mangelfull og tar så slutt. Hver finansboble blir avløst av en påfølgende finanskrise. Alt er forgjengelig. Ingenting er nytt.

"Men Bibelen snakker jo om håp", innvender du. Joda, og mye godt.

Rom 8:24
For i håpet er vi frelst. Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp - hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser?

Hebr 11:1
Tro er visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser.

To ting er viktige fra disse versene: Håpet er knyttet til evigheten og til Guds løfter og håpet er en visshet man har. Hvor annerledes er ikke dette håpet fra verdens håp og til vår bruk av håp i dagligtalen? Et håp er noe vi vanligvis ønsker at skal skje, men som vi langt fra er sikre på. Men vårt gitte håp på Guds løfter om en evighet borte fra trengsel og sorg, det er et håp som er en evig visshet.

Vår Gud er så annerledes fra denne verden! Vårt håp og vårt gudegitte begjær etter å se Den hellige Gud slik han er, det vil skje. Like sikkert som dagen avløser natten.

Åpenbaringen utbroderer dette for oss i kap 21 og utover. En ny himmel og en ny jord. Den første jord er "veket bort". Og en røst fra tronen sier: "Se, Guds bolig er blant menneskene". Tenk det! Og det vil skje uavhengig av vår egen totalt fraværende egenevne til å tro det. Det er vissere enn vår egen visshet! Som Forkynneren kan vi se frem til døden med glede, og med takknemlighet til Gud.

Det skal skje at Herren skal tørke bort hver tåre fra våre øyne. Det skal skje at det ikke skal være mer sorg, skrik, nød og død. "Og han sier til meg: Skriv! For disse ordene er troverdige og sanne." Vi kan vite det, vi kan håpe det i vår viten, at vi skal arve alle ting!

Og du som er Guds barn: Om du lever i en endeløs sorg. Om du har mistet alt tomt håp i denne verden: Jesus, din frelser, taler til deg: "Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerninger. Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden. Salige er de som vasker sine kapper, så de må få rett til livets tre" (Åp 22:12-14b).

Med Johannes kan vi sukke "Amen, ja kom, Herre Jesus!" Den dagen kommer når rettferdigheten skal trone i vår verden. Den dagen kommer når dine overtredere skal få sin straff og vi - i Jesu allmektige nåde - skal gå fri. Gud unnlater ikke å ta oppgjør med den urettferdighet som har rammet deg, og selv skal du få gå inn til en evig hvile.

Det er sannhet! Det er for deg - om du tror på Jesu navn og håper på hans evighet!

Hvem pisset på radioen din sa du?

2011-01-22T21:14:00.003+01:00

ULIDELIG festlig at Hanne Sørvaag, som ble stemt videre til Oslo i andre delfinale i Florø MGP, tilsynelatende sang "You peed on my radio" i refrenget.

Ha en fortsatt fin helg! :)

Sendt fra min iPad

Medienes hodeløse hykleri

2011-01-14T18:02:00.002+01:00

Etter å ha gått og provosert meg over Amalie-saken i to dager har jeg bare nødt til å skrive noe!

Unge Muhammed fra Somalieland er kristen og forfulgt. Han klarte lenge å skjule sin tro overfor sine venner, sin familie og sin kone. Men nå er det for sent. Han er avslørt. Den eneste utveien er å flykte - langt, langt bort.

Han rømmer fra grense til grense, får arbeidet seg opp penger til en flybillett til Norge. Det landet har han hørt mye godt om. Et sosialdemokratisk land som tar seg av de vanskeligstilte, gir dem muligheter og et nytt liv. Et land som ikke bare kaster folk ut i første sekund de kommer til asylkontoret. Et land av melk og honning. Det flyter over.

Dessverre for Muhammed, som kommer til å bli drept om han blir sendt tilbake til Somalieland, så er lovverket så strengt at det kreves håndfaste beviser for trosforfølgelse, for at han skal få oppholdstillatelse på sitt grunnlag. Dessuten er Somalieland et såpass "fredelig" sted å bo, i forhold til Somalia lenger sør, at de norske myndighetene heller ikke kan gi ham oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

Den informasjonen han hadde fått om liberal norsk asylpolitikk, som nordmenn som meg liker å skryte av, var i hans tilfelle fullstendig feil. Etter bare noen uker på mottak blir han sendt tilbake til sin sikre tortur og sin sikre død. Aldri i sitt liv vil Muhammed kjenne på friheten over å kunne bekjenne sin tro høyt og hellig, uten å bekymre seg for og måtte lide for det. Aldri vil han trygt kunne si til muslimske venner "du må ta imot Jesus som din Gud og frelser", fordi han vil dø før han får forsøkt. Aldri vil han kunne invitere dem med i kirken eller i menigheten. Aldri mer vil han puste i frihet. Hans liv her er over.

Imens sitter norsk presse og lovpriser en innvandrer som har oppholdt seg ni år ulovlig i landet, er full av personlige ressurser og som har løyet om sin identitet og arbeidet svart. De ber om at Norge skal se mellom fingrene for at alt dette har skjedd på norsk jord. De ber om at et menneske som har brutt lovverket hver eneste dag - uansett hvor tåpelig lovverk vi alle mener det er - ikke skal stå til ansvar for sine handlinger.

Dessuten: Alle vet jo at denne utsendelsen er en høyst formell affære. Straks hun kommer til Russland kommer hun til å søke om oppholdstillatelse i Norge. Og etter få dager - siden dette er en slik "viktig" hastesak, kommer hun til å få den innvilget. Dermed kan hun returnere til Norge igjen som et fritt menneske.

Alle de kreftene som blir lagt ned i denne saken! All den spalteplassen! Med all respekt for den vanskelige situasjonen Amalie faktisk er i: Hva med de utallige kristne, muslimer, jøder, hinduister, buddhister som søker om asyl på grunn av religiøs forfølgelse og som aldri får det! Det finnes knapt unntak! Millioner av mennesker over hele verden brennes på bål, de får neglene revet ut og fingrene skåret av, de blir korsfestet, slått, drept, halshugget, pint, kvalt og spyttet på - ene og alene for sin tro. Men på grunn av et fullstendig hårreisende strengt norsk asyllovverk får disse ikke komme inn!

Det stinker av denne Amalie-saken. Ikke av henne, vel og merke. Men av alle journalistene og avisene som går i takt som gardister på tattoo-øvelse. De vaier med sine våpen, sine penner, i en vanhellig symetri. De blåser seg opp, disse pompøse og unyttige idiotene. "Nå er jeg viktig. Nå kjemper jeg menneskerettighetenes og demokratiets sak. Se på meg, kjære avislesere. Se hvor viktig jeg er!"

Falskhet og hykleri har fått et navn: Norske journalister. Knapt noen av dem legger merke til et virkelig menneskerettsmessig og demokratisk problem, når de ser det. Fra sine journalisttroner høyt hevet i himmelrik over oss vanlige dødeliges tid og rom, klarer de ikke å skimte skogen for bare trær.

Jeg blir kvalm. På Muhammeds og alle andre forfulgte troendes vegne blir jeg kvalm.

Og for ordens skyld: Dette er ikke vondt ment mot deg, Amalie!

Et barn er oss født

2010-12-23T23:42:00.001+01:00

For et barn er oss født,
en sønn er oss gitt.
Herreveldet er lagt på hans skulder,
og hans navn skal være:
Underfull Rådgiver, Veldig Gud,
Evig Far og Fredsfyrste.
(Jes 9:6)

Vår tro er virkelig fantastisk. Vi har en Gud som ingen teologi, ingen systematikk, ingen betegnelser fullt ut kan romme. Vi har en Gud som vi bare kan undres over, en Gud som er over alt og over alle, men også nær ved alle som tror på Ham.

Israels Gud er en Gud som er uendelig stor. Han er så stor at han makter alt, men likevel ikke kan lyge. Han er så mektig at konger blir som støv og universet som en perle i hans hånd. Han er så utover vår fatteevne at hans vilje er den samme i går, i dag og i morgen, samtidig som han er en Herre som kan angre. Gud er så uendelig at han kan være fjern og nær samtidig.

Han er en forferdelig Gud. En veldig Gud. En Gud som skapte universet, jorden, stjernene, dyrene, menneskene, lyset og mørket - alt på seks dager. En Gud som kunne sende ti landeplager over Egypt for å frigjøre sitt folk - og som fortsatt kan. Han er en Gud som kan utvelge seg de svakeste av de svakeste, til å tjene Ham i sitt rikes tjeneste. Den veldige Gud er omgitt av serafer rundt sin trone, og Hans trone er i himmelen. Samtidig tar han bolig blant mennesker. Ingen tanker eller gjerninger slipper unna hans åsyn. Han er allvitende og allmektig. Ingen annen gud er Gud, utenom Israels Veldige. Avgudene trår han under sine føtter. Satan er hans hund i bånd. Englene lyder hans stemme og utfører hans ordre. For ingen kan stå imot hans faste vilje og hans enorme makt.

Denne Gud tåler ikke synd. Himmelens hersker straffer mennesket for deres synder etter sin egen rettferdige vilje. Hovmodige mennesker, mektige menn og kvinner, kan ikke stå imot Herrens dom. For den kommer og den kommer snart. I sin nåde har han ventet med å utføre den, for at så mange som mulig skal komme til tro på ham. Men én dag er livet i denne verden over. Da slipper ingen unna. Da er det ikke lenger noen utsettelse av dommen. Da lever ikke lenger drapsmenn videre, mens de drepte må dø. Da kan ikke lenger de korrupte og mektige hope seg opp rikdom og lykke, mens Hans barn lider fattigdom, forfølgelse, nød og sorg.

Denne veldige og rettferdige Gud har samtidig strukket ut sin hånd til en fallen menneskeslekt, gjennomboret av syndighet. For denne veldige og rettferdige Gud ble født til jorden. Han ble menneske av kjøtt og blod. Et menneske med navle, født som barn fødes. Et menneske som trengte mat, som måtte gå på do, som ble sliten og trist, som ble syk eller glad. Et menneske som måtte amme mors bryst, som måtte lære å snakke og lese. Et menneske født i fattige kår, svøpt og lagt i en krybbe. Et menneske - og en Gud - som måtte slite et jordlig liv med syndens fristelser.

Men vår Gud falt ikke nedi dette livets mange fallgruver. Han stod løpet ut, ren som snø - plettfri. Herren Gud, jordens skaper og allmakten i seg selv, lot seg dø på et kors. Han er så stor at han var villig til å fornedre seg selv, å ta skammen og skylden over seg selv, for å kjøpe fri dem som aldri har ønsket samfunn med ham. Ingen søker Gud, men Universets Herre har allerede søkt oss, da Han unnfanget - og ble unnfanget i - Maria. Han levde det liv vi aldri kunne leve og som vi aldri har ønsket oss. Han døde den døden vi aldri kunne dødd for andre mennesker, samtidig som vi stod rundt hans kors og hånet Ham og kastet lodd om Hans fornedringskappe. Og han stod opp igjen til livet, som vi heller aldri kunne gjort. For Herren er så mektig at selv ikke dødens uendelighet kan fange ham. Døden er syndens lønn, men JHVH - mennesket blant alle som også måtte spise, drikke og sove - han var uten synd. Fra sin unnfangelse til sin oppstandelse. Fra evigheten, gjennom tiden, tilbake til evigheten.

Han er større enn min fattige tro kan fatte. Og han fornedret seg mer enn min fattige tro kan gripe. Dette lille barnet, som gråt til sin mor etter mat en sen kveld i Betlehem, som måtte pines av nagler, av våre synder, av trengsel og sykdom og død. Dette lille barnet er min Gud. Han er Israels Veldige. Han er hele verdens frelser.

Hvilket under det er at denne fantastiske Gud bor i mitt hjerte!

En velsignet julehøytid til deg!

Afrika-kortet

2010-12-22T18:35:00.008+01:00

La oss avlive nok en sjelesørgerisk myte.

En sjelesørgerisk bommert er som regel nettopp det - en bommert. Det var ikke ille ment og tas heller ikke ille opp av den som (angivelig) blir trøstet. Men noen feilgrep er såpass alvorlige at de kan være med å påvirke - i en gal retning - hvordan den som lider tar hånd om sin situasjon.

En slik bommert, eller floskel, er hva jeg vil kalle "Afrika-kortet". Det er et kort som er ganske så uskyldig ment og faktisk helt sant og rett på alle måter. Likevel er det på ingen måte noe å trekke frem fra ermet når kompisene/venninnene dine betror seg til deg. Det kan lyde slik:

"Jaja. Du har det i allefall ikke like ille som de fattige barna i Afrika".

Igjen, som i går, ser vi dette "jaja-et" innlede floskelen. Den lidende innstiller seg på at det som kommer nå vil formilde hans omstendigheter. Og det gjør det tilsynelatende, men ikke egentlig.

Selvfølgelig har 99,9 prosent av oss det langt bedre enn fattige barn i Afrika. Selvfølgelig er det også viktig å sette ting i perspektiv av og til, så vi ser at våre hverdagsproblemer er nettopp bare det - hverdagsproblemer. Til og med kanskje luksusproblemer.

Men overfor en nordmann/-kvinne som lider er dette et farlig argument. Vedkommende vil tolke sin lidelse i lys av fattige barn på fjernsynsskjermen og bagatellisere den, i stedet for å ta hånd om den. For det er det som skjer, dersom "de fattige barna i Afrika" skal være lista vi legger som avgjør om ting er et problem eller ikke. Er dine lidelser i nærheten av like ille som å ikke kunne ha tilgang til mat og drikkevann, eller verre, ja da kan du ta hånd om og løse det. Ellers skal du egentlig bare ha dårlig samvittighet, både overfor "tilhører" som sa dette til deg og overfor Gud. For ditt problem er som en fjert i vinden i forhold til de "virkelig" store problemene i verden.

Hva er egentlig dette for et håpløst måleinstrument for menneskelig lidelse? Sa virkelig Jesus det til tiggerne i Jerusalem? "Jaja, du skal være glad du ikke er tigger på landsbygden i Afrika, for der har ingen av dem de tigger av penger heller." Sa han vel til de lamme; "Jaja, du skal være glad du ikke er blind", eller til den blinde; "jaja, du skal være glad du ikke er spedalsk". Selvfølgelig ikke. For dersom dette var måten Vårherre behandlet mennesker på hadde han ikke helbredet en sjel og Lasarus hadde aldri i verden stått opp fra de døde.

Poenget er nemlig: Du finner alltid mennesker som har det verre enn deg. Uansett. Selv den fattigste av de fattige i Nairobis slum klarer å finne noen naboer eller venner i kirken som har det verre. Selv en mor som har mistet fem barn og ektemann i en grusom krig klarer sikkert å fortelle om en annen kvinne som mistet foreldrene sine i tillegg. Slik går det virkelig ikke an å resonnere. Dessuten: Hjelper det vel meg, dersom jeg lider, at andre mennesker har det verre enn meg? Er det noen trøst? Slettes ikke. Det er bare ennå mer deprimerende enn det var i utgangspunktet - pluss at det gir oss unødvendig dårlig samvittighet for ens personlige sorg.

I tillegg kan utsagnet forhindre den som lider i å ta tak i sine problemer og snakke om dem, og heller fortrenge dem. Slikt fungerer ikke i dagliglivet og heller ikke i sjelesorgen. En snekker kan ikke bare fortrenge at huset han/henne skal bygge ennå ikke er bygget, og deretter håpe at det bygger seg selv. På samme måte behandles heller ikke et problem for en som har det vondt ved å dytte den ned i de fortrengte tankers overfylte skuff. Et problem er et problem - nesten utelukkende uavhengig av størrelsen på andre problemer - og er avhengig av oppmerksomhet for å bli tatt tak i.

Javisst er det sant at vi har det bedre enn de fattige barna i Afrika. Men javisst er problemene våre sannelig også problemer.

"Afrika-kortet" bør derfor begraves, én gang for alle, i den voksende bunken vi alle har over ting vi har sagt til mennesker som har det vondt, men som vi aldri ønsker å si igjen.

Det verste av det verste

2010-12-21T17:10:00.006+01:00

La oss avlive nok en sjelesørgerisk myte.

Flere av de mennesker jeg har møtt som har slitt med tidligere livskrise eller sitter midt oppi en livskrise har én ting til felles. De er kanskje svært positive mennesker, eller så forsøker de å lure seg selv. De har nemlig brukt den verste sjelesørgeriske floskelen skapt av mennesker. Jeg har også sett mennesker i sjelesørgerisk nød tømme sitt innerste kammer for andre og så fått denne avskyeligheten sparket rett i ansiktet.

Kanskje har du hørt den på fjernsynet, i radio, på film eller liknende også. Den kan lyde som følger:
- Jaja. Det er i grunn godt at det kommer noen nedturer av og til her i livet. Tenk: Hvor kjedelig ville det ikke vært om vi ikke hadde hatt problemer? Hadde ikke vært til å holde ut.

Det finnes så uendelig mange argumenter for hvorfor dette er helt håpløst, til og med logisk sett. La oss ta en titt på noen av dem:
- Ingen i dette livet har opplevd "ingen nedturer" av større eller mindre karakter. Dermed kan man heller ikke vite om livet faktisk er "kjedelig" dersom disse nedturene ikke eksisterer. Av den enkle grunn: Problemløshet er en tilstand man aldri har følt på.
- Dersom man er enig i at glede i stor grad er det samme som fravær av sorg, så er det jo meningsløst å si at det er kjedelig og være problemløs. Da er du jo nettopp glad! Er vel det kjedelig?
- Påstanden anklager Vårherres nye himmel og nye jord, der verken smerter eller tårer skal være mer, for å være kjedelig.

Det første ordet i denne floskelen setter virkelig an tonen for resten. "Jaja." Allerede der forstår vi at det er snakk om en bagatellisering av problemer som fenomen. I stedet for å gripe tak i det som gjør en selv eller andre vondt, så velger man å legge lokk på det. Verst er det selvfølgelig om man sier dette til andre som akkurat har åpnet sjelen sin til seg. Man sender ut et signal som sier "Slutt å klag! Se nå heller litt lyst på livet!" Å snakke om problemer som om det er en ingrediens for å sprite opp livet er uakseptabelt respektløst overfor dem som faktisk har det verre enn en selv - dem med virkelige problemer. Stort mindre sensitiv går det vel knapt an å være.

Til deg som lider og sier slikt til deg selv foran andre mennesker: Slutt med det! La deg selv få lov til å sørge over den urettferdighet som har rammet deg, uten å formilde omstendighetene til noe som tydeligvis er så ille at du måtte brette ut hjertet ditt for noen. Da er det sannelig viktig nok!

Og til deg som sier slikt til andre mennesker som har det vondt: Så respektløst kan man ærlig talt ikke oppføre seg overfor svake mennesker. Ta heller og si sannheten - virkeligheten - for den som har betrodd seg til deg. Ta det alvorlig. Eller mener du virkelig at menneskers smerte ikke er en alvorlig sak? Si heller: "Hva skal jeg si? Dette var heavy saker. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan, men kan jeg hjelpe deg på noen som helst måte - du vet at du har meg."

Kultur - en gave fra Gud

2010-12-14T17:11:00.005+01:00

Er jeg en ukristelig synder om jeg går på konsert en kveld istedet for et ungdomsmøte i kirken/på bedehuset?

Vi deler opp livet vårt i to. Den ene delen - "det åndelige" - tilhører Gud. Den andre delen - "det verdslige" - holder vi for oss selv. Gud vil derimot inn i alle områdene av mitt liv. Dette var i bunn og grunn det Eivind Bø preket over i sin svært solide tale i Misjonssalen i Oslos ungdomsforening (MUF) lørdag kveld. Budskapet er treffende for oss alle i det moderne samfunn, der man har et strengt skille mellom privatliv og offentlighet.

Talen fikk meg også til å tenke på noe annet som jeg har fundert mye på de siste månedene: Kultur. Det høres kanskje ulidelig kjedelig ut, men for meg har det åpenbaret seg et helt nytt syn på tilværelsen - og Vårherres plass i den.

Jeg har i min ungdom (og siden) brukt mye tid på å ha dårlig samvittighet fordi jeg har brukt mye tid på mine hobbyer, da særlig fotball (og de senere år faktisk også teologi. Du som har studert det forstår hva jeg mener), men også annen sport som skihopp e.a. Jeg har følt meg "ukristelig" som har brukt så mye tid på dette. Og i svært stor grad har den dårlige samvittigheten vært berettiget. Jeg er en mann som (svært) fort får et lidenskapelig og "frotsete" forhold til ting jeg er glad i (hørte jeg mat?). Det er ikke av Gud. Dessuten er det å stadig prioritere fotballkamper foran kristne møter, som jeg har gjort i flere perioder av mitt liv, neppe noe annet enn dårlig prioritering - om ikke verre.

Men det er også en annen side av saken. Er det i seg selv, sett et tenkt individuelt tilfelle, noe å få dårlig samvittighet for at jeg prioriterer noe "verdslig" som en fotballkamp eller en konsert "fremfor" Gud? Slik har jeg tenkt. Og slik tenker kanskje du? Men slik tenker jeg ikke nå lenger. Min oppdagelse har nemlig vært: Det handler ikke om å velge noe "verdslig" og det handler heller ikke om å "velge bort" Gud.

Det har slått meg som lyn fra klar himmel etter at jeg las det i en kristen bok for et halvt års tid siden: Kulturen er en del av Herrens skaperverk og er en gave fra Ham! Maleren kan ikke male et maleri uten at Gud står bak. Selv ikke kong Cantona kan score lekre scoringer som "den mot Sunderland" uten at Den gode skaper gir ham evnene. Og jeg kan ikke la meg underholde og glede av alt dette uten at Herren gir meg det. Hvilken vakker tanke!

Jeg tør påstå at det er rett og slett bibelsk å si det: Gud ønsker at du skal glede deg i og av hans skaperverk. Ikke bare den vakre naturen og de stupbratte tåredryppende fjellsidene vi har i dette landet. Men også den kultur, den "menneskelige" inspirasjon som Skaperen legger ned i oss mennesker. Alt er en gave. Alt er skapt og villet av ham. Javisst kan gavene misbrukes. Javisst kan vi "overforbruke" og fråtse oss i gavene hans. Det er ikke hans vilje. Men det finnes en sunn måte å forholde seg til dette på, uten at man unødvendig skal gå med dårlig samvittighet. Det eneste mange av oss kanskje burde hatt dårlig samvittighet for, er at vi har delt opp et skille i livet som slettes ikke er der.

Nå har jeg ikke lenger dårlig samvittighet hvis jeg ser en fotballkamp (med mindre det er den femte den helgen). Nå har jeg ikke lenger dårlig samvittighet fordi jeg "velger bort" Gud, fordi jeg slipper å stille meg selv i den situasjonen mer. Jeg har han med meg hvorhen jeg går. Jeg takker ham for de enorme følelsene 1-0 kampen mot Arsenal gav meg på mandag. Jeg takker ham når "vi" taper, for at han minner meg på at det tross alt bare er fotball. Jeg takker for det vakre ved sporten, for Marlon Brandos fantastiske skuespillerevner i Gudfaren, for det vakre ved musikken og fremføringen av den på de såkalte "sekulære" konsertene, for språket vårt, for britenes språk - Israels språk! Mest av alt takker jeg ham for at han har velsignet meg så rikt at jeg har fått muligheten til å takke ham for alle disse tingene. At jeg har muligheten til å ta til meg av kulturelle inntrykk og opplevelser som beriker hverdagen. Mye av dette er bare en brøkdel av verdens befolkning forunnt.

Det ble mye takk. Men det er også svært mye å takke for. Ta Herren med deg i din hverdag, på møte eller når du nyter Guds skaperverk - natur eller kultur. I glede og i sorg. På bedehuset og på kinoen. Da slipper du det falske ubehaget av "å velge Ham bort".

Er man egentlig så "sterk" når man er svak?

2010-12-13T15:29:00.004+01:00

La oss avlive nok en sjelesørgerisk myte.

Det er vanskelig for mange som ikke har blitt for hardt rammet i livet å forstå situasjonen til den som lider. Kanskje både når det gjelder følelsene som rammer den "trengende", eller rent hvordan man takler situasjonen (og om man i det hele tatt gjør det).

Derfor har det dukket opp en del floskler som trekkes frem når man ikke helt vet hva man skal si. Floskler som også folk med litt mer livserfaring tar i bruk når de står overfor andre lidende. Alle andre gjør det jo, så hvorfor skulle ikke de det samme? Sånn tenker vi alle, ureflekterte som vi egentlig er.

En av disse flosklene handler om karakteren til den lidende. Ofte blir følgende setning tatt i bruk:

- Jeg fatter ikke at du holder ut alt det du er igjennom. Du er så sterk! Jeg hadde aldri taklet så mye.

Dette er en frase som på alle måter er godt ment. Den er ydmyk, den er omsorgsfull og den er - i allefall på et overfladisk plan - sympatisk. Men det den ikke er, det er empatisk.

Den som bruker slike fraser etterlater hos den lidende et inntrykk av mangel på evne til å sette seg inn i hans/hennes situasjon. Jada, uttalelsen var et "godt forsøk" på å vise medfølelse. Og forsøket er tatt imot, ikke tenk på det. Men den tar (minst) tre ting for gitt.

Hva tar den for gitt, undrer du? Jo! For det første: Den tar for gitt at den lidende er sterk. Hvorfor tror man egentlig det? Når den som er bedrøvet gråter og skjærer tenner av sorg og smerte, på grunn av følelsen av avmakt, da er man ikke sterk. Man er svak. Man skriker til sin Frelser om nåde. Om bare et lysglimt i tilværelsen. Man er fullstendig hjelpesløs, svak, ensom, alene, fengslet, smerterammet, kaotisk, angstfull, bitter, sint, hatefull... Man føler seg som det mest ubetydelige Guds barn som han intet godt unner. Som Job klager man til Gud om hjelp, i sinne og bønn om rettferdighet. Om hjelp fra Skaperen i rette tid.

For man har intet annet sted å gå. Ingen andre forstår en. Ingen andre klarer å fange følelsene og avmakten. Ingen har kjent på ens egen avgrunn på samme måte som man selv har. Man er mutters alene og svak, sammen med en tilsynelatende "humørsyk" Herre som lar sine barn gå igjennom flammer av ild - bare de bruker litt mer tid med ham. Samtidig er denne tilsynelatende "humørsyke" Gud også ens egen frelser, som man takker for at dette livet ikke er alt.

Dermed er punkt to opplagt: Den lidende og svake holder slettes ikke ut, der han/henne river seg i håret og klamrer seg til et falskt håp om at alt er et elendig mareritt. Man drives til vannvidd. Man ønsker, selv om man ikke vil ta livet sitt, at man kunne få lov til å dø. Å få lov til og oppleve at Herrens evighet forbarmer seg over en og frir en fra denne onde verdens håpløsheter. I fra død, smerte, sykdom, plager, sorg, hat, bitterhet, likgyldighet, ondskap, stygge kommentarer, grufulle blikk, innbitt latter og annen elendighet. For man skraper bunnen av ens egen undergang. Man er intet, men man må likevel være. Dessverre.

Punkt tre er langt i fra like opplagt, men er like sant: Det er slettes ikke sant at du "ikke hadde holdt ut" det samme som den lidende. Jeg har nemlig en dårlig nyhet: Sorry, men det er alle lidende - deg selv inkludert om du havner der engang - nødt til. Det er livets verste plage - at det fortsetter og fortsetter når man raser nedover mot avgrunnen uten at vi ser den. Livet tar ikke slutt før det har stekt deg i panne og spist deg til middag. Vi ber og ber om at alt må stanse, for vi orker ikke mer. Dessverre blir vi ikke hørt. Virkeligheten, som vi tidligere har skrevet om på denne bloggen, den tar ikke hensyn. Den deler ikke rettferdig. Litt smerte til deg og litt sorg til deg. Nei, den deler skjevt. Du blir rik karrieremann/-kvinne og vellykket. Du blir fattig, forslått, angstfull og syk. Og slik fortsetter det. Dag ut og dag inn. År etter år.

La oss derfor sammen slutte å bruke denne floskelen overfor de lidende vi treffer på. Kanskje kan vi heller bare si det som det er: "Jeg har ikke peiling på hvor vondt det er det du går igjennom. Mer vet jeg ikke hva jeg skal si. Men ønsker du å lette på lokket så er jeg her, for å lytte og for å jamre sammen med deg."

Tenk for en jubel, ja tenk for en jubel!
Når alle frelste er berget i havn.
Tenk for en jubel, ja tenk for en jubel!
Lovsangens emne blir Mesterens navn.

De rettsløse minstes jul

2010-11-29T17:14:00.010+01:00

Hva med dem som aldri ble gamle nok til å få pakker på julaften?

Hver dag drepes 115.000 barn i mors mage på vår jord. I løpet av julekalenderens 24 dager blir 2,76 millioner mennesker drastisk massakrert ut av det pågående mirakel som et svangerskap er. I løpet av de fire adventsukene blir 3,22 millioner revet bort. I løpet av et år er tallet oppe i katastrofale 42 millioner.

Seks millioner jøder ble drept under Den andre verdenskrigens tre Holocaust-år. 126 millioner barn fra hele verden, 83 prosent av dem fra "utviklede" land, blir i løpet av like lang tid utslettet fra jordens overflate i dag. 21 ganger flere enn verdenskrigens ofre. Støvsugd ut som popcornrester fra sofaen.

De "passet ikke inn" i mamma og pappas ferieplaner. Det er fint med barn altså, men det kom "på feil tidspunkt". Et barn ofret på kapitalismens dødsstinkende alter for å ikke ødelegge mamma og pappas "karrierer". Hvorfor skal vi ta ansvar for våre valg? Hvorfor er det mitt ansvar, dette barnet, bare fordi jeg har nytt meg av seksualitetens lidenskapelige gleder? Ja, men "jeg glemte beskyttelse." Jaja, ikke tenk på det. Du kan bare myrde ditt eget avkom.

Slapp av, gutt. "Jeg hadde ikke tenkt å bære frem fosteret likevel." Godt. Var redd jeg måtte bli voksen og ta konsekvensen av mine feilgrep. Var redd jeg måtte innta en realistisk holdning til tilværelsen, der mine synder ble min byrde - og ikke statens og skattebetalerens utgiftspost.

Julen ringer inn. Mamma og pappa har nettopp fullført middagen. De setter seg ved juletreet, pakker opp de gavene de har gitt hverandre. Smilet brer seg i ansiktene deres. Det vakre gullsmykket han gav til henne. Den lekre Rolex-klokken hun gav til ham. Alt dette fordi de er så velsignet. De bor i en stat der gud, messias, den hellige karriere - gullkalven - går foran dem. Den går i forbønn for dem, om at de ikke må miste synet av selvrealiseringen. Den utsletter deres synder - deres hjelpeløse barn - fra jordens overflate.

Vi kan ikke ødelegge den komfortsonen vi lever i. Der ute er helvetes brennende piler, mens her inne er mitt egosentriske paradis. La oss heller rive barnet ut av mors varme liv, til brenselsovnen ved søppeldyngen. La oss heller utslette det som står i vår vei. La oss usynliggjøre det, så vi kan tilbe vår falske gud, manifistert i gull, Rolex-klokker og mammon. Det er hellig det som glitrer. Det er allmektig det som koster.

Hvem ser ut til å bry seg om at disse barna passer inn i Guds plan? Disse 42 millionene i året. Hvem bryr seg om at Herren elsket dem og lengtet etter samfunn med dem? Hvem bryr seg om at det underet som skjer i mors liv, er Den Hellige og Allmektige Guds store under?

Hvem bryr seg om at Jesus var barn? At han står ved de minste. At det vi gjør mot dem, det gjør vi mot ham.

Jesus, vår Gud, ble født som et knøttlite "hjelpesløst" barn i en råtten stall, og levde det livet disse barna aldri får leve. La oss leve de liv vi har fått i undring over at ikke vi er én av de 42 millionene. La oss leve dem i kamp for de stemmeløse. For de får ingen pakke under treet. Men den beste gave de kan få er en fortsatt kamp mot at dette skal ramme flere.

Du som lever: Ha en velsignet julehøytid, i takknemlighet over Det hellige livet i krybben.

Tilgi oss Gud, for våre synder mange som snøkornene utenfor det juleinnredde stuevinduet!

Ny bok bestilt

2010-11-26T22:27:00.003+01:00

Etter å ha kost meg gløgg i hjel med kveldens Skavlan (som var hilerious) har jeg endt opp med å bestille meg bok!

Mitt tilsynelatende kvinnelige motstykke, Barbara Ehrenreich (an 'A' for the great name, by the way), gjestet det populære norsk-svenske talkshowet. Hun har skrevet en bok om positiv tankegang. Ikke akkurat positivt om positiv tankegang, men heller svært negativt.

Barbara, mitt kvinnelige jeg, satt og snakket så rørende om hvordan hun som brystkreftpasient hele tiden fikk beskjed om å være positiv - "eller dø", som hun selv beskriver situasjonen. Jeg tror mange kjenner seg igjen i denne beskrivelsen også i møte med helsevesenet her i Norge, enten de mener det er noe negativt eller ikke. Men for henne ble dette en uoverkommelig vegg. Positiviteten stemte ikke overens med virkeligheten og urettferdigheten i situasjonen. Det ble ikke rom for smerten og de vonde følelsene.

For de som kjenner meg godt vet de at dette har vært en av mine kampsaker i svært mange år. Å avsløre falskheten og overfladiskheten i tomme fraser som Jan Teigens Grand Prix-klassiker: "Optimist, alt vil gå bra til sist." For hva i huleste vet vel vi om det?

Hvorfor faller vi så lett for denne positivismen? Hvorfor faller gutter for jenter som ser lyst på alle situasjoner? Og hvorfor faller jenter for gutter som gjør det samme? Jeg mener ikke å ramme dem som er født veldig positive i dette innlegget - for all del - fortsett med det! Men for oss andre som strever livet av oss for å tenke positive tanker - som om det skulle endre virkeligheten - det blir en uoverkommelig vegg.

Hva gjør vel det for meg, om jeg får vite at jeg har kreft, at jeg er positiv fremfor realistisk? Hva er det vi er redde for? Personlig tror jeg det er et enkelt, men skummelt svar: Vi frykter virkeligheten i seg selv.

Hmm. Det hørtes dypt ut. Vel, egentlig ikke. Jeg mener bare det er frykten for å se realiteten i øynene som gjør at vi ikke tør å være i kontakt med den. Vi er livredde for å ikke være fullkomne i for eksempel jobbsituasjonen. Vi fortrenger alle vonde tanker om at "dette mestrer jeg egentlig ikke like godt som andre", mens det kanskje egentlig er helt riktig - og forsåvidt en ærlig sak. Vi fortrenger - når vi står overfor en krise - den prosentandelen av mulighet for at alt kan gå i "dass". "Vi må jo forholde oss positive!" Hvorfor i huleste må vi det?

Hjelper det deg noe? Forandrer positivitet (i de aller fleste tilfeller) virkeligheten i noen som helst grad? Slettes ikke! Virkeligheten er kald. Virkeligheten er kynisk. Virkeligheten gir blanke i ditt tomme håp og din positivitet. Virkeligheten raser videre og drar menneskeheten med seg i et tilfeldig sjansespill som kalles livet. Rettferdighet finnes ikke. Heller ikke nåde. For virkeligheten er rå og brutal. Vi håper at ting skal ordne seg. Vi håper på en bedre fremtid. Vi håper på fred og rettferdighet. Vi håper, i positivitetens navn. Men håpet endrer ikke virkeligheten. Den raser videre som et eksistensialistisk og tilfeldig bingospill. Håp er en falsk forsvarsmekanisme mot en fæl, men sann virkelighet.

Kanskje har du flaks og unngår å dø av kreft. Var sjansen din 70/30 for å overleve? Eller kanskje bare 30/70?" Ikke tenk på det! Tenk positivt! DU kan være en av de 30 prosentene som overlever!" Hmm.

Kjære deg! Livet er dessverre så rått at du kan også være uheldig og havne blant de prosentene på den negative siden av skalaen. Da hjelper det ingenting hva du har tenkt eller håpet på i utgangspunktet. Da betyr ikke prosenttall eller odds noen ting som helst. For er du først havnet blant de 10 prosentene som dør av en eller annen kreftform, ja, så er det fullstendig meningsløst å slenge statistikk i hodet på deg. Hjelper det deg noe som helst? Nei. Likevel, selv ikke statistikken er like kynisk som virkeligheten.

Og kanskje vi burde tenke realistisk om våre egne evner også? Kanskje er du ikke verdensmester i det du gjør. Men so what? De fleste er vel ikke det? Kanskje er andre mennesker mer begavede enn deg i mange ting. Men der har du igjen virkelighetens bingospill: Det er tvers igjennom urettferdig. Så hvorfor ikke forholde seg til at det er slik, i stedet for å i positivitetens og overfladiskhetens navn opprettholde en løgn for seg selv og lage vrakgods av egen selvinnsikt?

Betyr det at man skal gå rundt og tenke negativt hele tiden? Slettes ikke! Det er like ødeleggende som optimistisk tenkning. Men ingen burde tape på å forsone seg med realitetene så raskt som mulig.

Ikke misforstå meg at jeg ser på denne forsoningen som noen enkel oppgave. Å innse realiteter er alltid hardt når man står overfor livskriser. Ofte er det beintøft å se døden eller smerten rett inn i hvitøyet. Det er kreperende smertefullt. Hele kroppen og sjelen kan stritte imot i søken etter rettferdigheten som ikke finnes. Den fasen må en igjennom. Og i den fasen må en bruke den tiden en føler en må. Men før eller senere blir vi nødt til å si til virkeligheten: "jeg hater deg, men jeg kan ikke annet enn å forholde meg til at ting er som de er.

Kanskje kan man oppleve at våre tøffe tak vil være noe enklere å møte i den første fasen, dersom man er forberedt på at rundt neste sving i livet ligger ikke bare optimismens grønne skoger - som den vil ha deg til å tro. Kanskje vil du merke at sjokket blir en smule mindre.

Og hvem orker vel å gå rundt og dra fram utallige smil hver dag (heller ikke dette til dere som er anlagt positive - fortsett å smil!) i perfekthetens og optimismens navn, i en verden som er så grusom? Hvem orker vel, når sinnet og følelser stritter imot i urettferdighetens time, å klynge seg til et tomt optimistisk håp om en bedre dag som du må vinne i livets bingo for å oppnå?

Jeg tror på et liv med balanse mellom forventingene og realitetene, mellom den tro man har til seg selv og andre og virkeligheten, mellom hva vi forventer av livet og sannheten. Gjør du?

PS: Positivitet er ikke det samme som ambisjoner og mål, som også Ehrenreich sa på Skavlan. Det er fult mulig å kombinere realisme og ambisjoner/ønsker, bare for å oppklare misforståelser.

God helg!

Nok en grunn til å ikke like dansker...

2010-11-19T18:09:00.005+01:00

Faksimile fra vg.no.

... men jeg liker dem "dessverre", og vil alltid gjøre det, uansett.

Man skal høre mye. Danmark nekter å la verdensimperieveldet møte miniputtfotballnasjonen Argentina i Parken, fordi de ikke ønsker at denne kampen skal ta "glansen" fra det danske landslaget en dag de spiller samtidig et annet sted på kloden.

Jeg tror nok, kjære Danske Fodbaldforbund (eller hvordan det nå skrives på dansk bokmål), at Rooney, Defoe, Gerrard og Lampard tar glansen fra dere uansett hvor de spiller på kloden. Så hvorfor ikke gjøre det i Parken? Å si nei til en anmodning fra verdens herskerinne, dronning Elisabeth, er vel omtrent idioti.

Dessuten ville det gitt England muligheten til å hevne dette:

Faksimile fra independent.co.uk.

Det mest katastrofale røde kortet i fotballens historie, til Beckham for å beføle Simeone på leggen. Korrupte, korrupte FIFA!

Rule, Britannia!

Demokratiets og teknologiens bakside

2010-11-17T13:27:00.003+01:00

Bare meg som er lei av TV2s fotballsendinger?

Demokratiet og teknologien har mange baksider. Men jeg tenker i dag først og fremst på en veldig plagsomt sak: TV2s fotballsendinger - og særlig deres bruk av interaktivitet!

Se for deg TV2-studioet med Mini, Bohinen, Thorstvedt, Langli og han TV2-programlederkjekkasen som ser så sinnsykt deilig ut og er klar over det selv. Se for deg at de sitter og diskuterer det de alltid gjør etter en fotballkamp - til det kjedsommelige: Diskuterer halvsemitvilsomme dommeravgjørelser som alle seerne har gjort opp sin mening om lenge før dommeren blåste i fløyta. Se for deg at du sitter og irriterer deg over hvordan det går an å snakke fotball uten å egentlig snakke fotball, altså spillet som foregår med 22 mann på banen inni mellom de 1.750 dommeravgjørelsene de trekker frem i løpet av en Premier League-sesong.

Det er viktig å få det til å se proft ut. De tegner opp streker for seerne. De forklarer hvordan mannen egentlig var onside ved å tegne en linje langs forsvarsfireren. De forklarer hvordan Essien egentlig skulle spilt i bakrom istedet for å spille tversover, ved hjelp av piler og streker. De forklarer hvordan Avram Grants bytter var rare og hvordan Sir Alex Ferguson skal få fart på angrepsspillet sitt. Alt forsåvidt vel og bra. Det eneste problemet er: DET ER ALT FOR MYE!

Når TV2s fotballfolk sitter i studio en torsdag og diskuterer offsidesituasjoner og mål-som-kunne-hvert-hvis-spilleren-hadde-valgt-slik fra forrige helg, som de allerede har diskutert tidligere i fire-fem dager, da burde man begynne å kalle det fritidsproblemer. For det finnes faktisk grenser for hvor mye etterpåkampsnakk som er interessant å høre på, kjære TV2. Fotballkamper blir jeg aldri lei av, men å høre en gjeng med avdankede fotballspillere - som ikke hadde kvalitetene til å bli trenere, men blir slengt inn i et TV-studio istedet - sitte og snakke om feilvurderinger av spillere og dommere med en patos som om det var eksistensielle evighetsspørsmål, er uhåndterlig frustrerende.

Det mest provoserende med TV2s sendinger er likevel interaktiviteten. Via å legge inn spørsmål på Facebook, Twitter og SMS kan du nå få dem lest opp av en annen TV2-kjekkas som definitivt ser ut som en Jonas (en sånn "pappa betaler-Jonas"), i studio. Så vidunderlig det er at jeg får høre hva ManU_15 mener om Rooneys skadefravær! Så flott at hans innspill kommer med i sendingen og blir drøftet i panelet (selvfølgelig også til det kjedsommelige). Så flott at demokratiet tillater oss å komme med meningene våre også direkte i fjernsynssendingene. Sukk.

Kjære TV2. Slutt med det der tullet! Vær så snill! Jeg er så lei av å høre på smågutters umodne og uvitne fotballtanker i beste sendetid. Ikke minst: Jeg er så lei av å høre på dere i beste sendetid, om alle de halvsemikontroversielle dommeravgjørelsene dag etter dag etter dag etter dag.

Mitt forhold til TV2 har utviklet seg som kjærestepar som blir lei av hverandre fordi de er for mye sammen - da gjerne mot den ene partens vilje. Jeg har forlengst slått opp og gått til NRK. Men vil du ha meg tilbake TV2, så må du gi meg litt pusterom. Du trenger ikke å diskutere dommeravgjørelser 24 timer i døgnet bare fordi du kan det nå som dere har PL-rettighetene. Du har ikke nødt å være så sabla tabloid selv om du er reklamefinansiert. Du trenger heller ikke å snakke i munnen på deg selv hele tiden, men lytt til hva seeren sier! Som mor sier: Du har fått en munn, men to ører.

Vær så snill!

Og maestroen fortsetter...

2010-11-09T04:36:00.000+01:00

En maestro er igang igjen

2010-11-09T02:45:00.000+01:00

Profesjonelt selvmord

2010-11-02T13:25:00.004+01:00

Ryktene vil ha det til at Ole Gunnar Solskjær er så og si klar som trener for Molde fra og med sommeren 2011.

Disse siste mer håndfaste ryktene i saken er fra Se og Hør, så ta det med en klype salt. Likevel, det er vel ikke særlig tvil om at noe foregår mellom Manchester Uniteds reservelagstrener og hans tidligere norske toppklubb.

Mitt spørsmål er (som du gjerne kan kommentere under): Er ikke det å trene et hvilket som helst lag i Norge - bortsett fra Rosenborg - et profesjonelt selvmord for en som har ambisjoner om å få trene Manchester United - eller det minste et Premier League-lag - en vakker dag?

La oss innse det en gang for alle: Nivået i Norge er såpass labert at det som er forskjellen mellom topp (forutenom Rosenborg, kanskje nå også Engen) og bunn ofte handler om den psykologiske tilstanden som spillerne har etter de innledende kampene. Har de troen på en god plassering etter 5-7 kamper, så går det bra. Hvis ikke, så havner de på bunnen. For kvalitetsforskjellen på lagene er ikke voldsomt mye å snakke om.

Slik kan det i allefall virke. Brann vinner serien et år og raser sammen de neste årene. Lillestrøm fikk medalje, nå stinker de. Det samme gjelder for Molde og Stabæk, mens den ubegripelig uinteressante klubben Aalesund (!!!) av alle kjemper om en plass blant de topp fire. Og at Tromsø har vært "oppi der" de siste årene... Hvilken "ekstremt talentfulle" toppscorer i den etiopiske tredjedivisjonsavdelingen F gidder vel å spille fotball i snø opptil de prokreative områdene? Det er jo fullstendig ulogisk at de skal kjempe om medalje. Alt er fullstendig på måfå, spør du meg. Det eneste laget som er stabilt ustabile, sånn hver sesong slik det virker nå, er Start. Kanskje er vel det bedre enn å oppføre seg som en jojo fra år til år?

Uansett vil Ole Gunnar Solskjær få en formidabel jobb med å skape noen ting som helst av Molde. Kanskje lykkes han godt den første sesongen, i og med at det gir en boost for spillerne å faktisk bli trent av Norges største fotballpersonlighet gjennom tidene. Men siden går det i dass. Og så ender han opp som Uwe Rösler, som har saumfart norske byer i jakt på jobboppdrag, etter å ha fått sparken i klubb etter klubb - før han bestemte seg for å flyttet til England og satse på et "napp" fra en Non League-klubb fra Nord-Vest Wales e.l.

Jeg vet jo at Solskjærs liv har vært en eneste lang opptur av karriere, suksess, lykke, penger, drømmeoppfyllelser, familieidyll og fremgang. Men selv den mest overbevisende og hengivne fremgangsteolog hadde måtte gitt tapt i kampen for evig suksess i toppen av norsk Tippeliga. Da nytter det heller ikke for verdens mest fantastiske kristiansunder.

Ikke kom hjem igjen, Ole Gunnar!

FM it is, it is FM

2010-11-01T17:56:00.006+01:00

Det skjer om fire dager. Det skjer. Det skjer. Football Manager 2011 lanseres 5. november 2010. Vi snakkes!

De norske anmelderne er samstemte i sitt hylekor over FM 2011: Det er det beste FM-et noensinne. Et bedre grunnlag for å kose meg med det jeg kaller "Virkeligheten", kan en nesten ikke få.

La meg bare innrømme det. Jeg er en fantastisk manager i "Virkeligheten". Min CV er lang som et vondt år. Og det bør den være, for jeg har spilt hver eneste utgave av spillet siden 92/93. Jeg har kun én overmann: Ingvald André Kårbø. Han klarte det umulige for tre år siden, da han vant Champions League med Brann, samt Tippeligaen uten å tape poeng. Når sant skal sies har også jeg klart den bragd å vinne CL med Brann, men da med den scandinaviske spillmodellen (dengang CM) fra 93/94, og det var mildt sagt alt for enkelt.

Men likevel tør jeg skryte på meg følgende utroligheter, som The Second Best in the Game:
- Vunnet VM to ganger på to forsøk med England (ikke at det var vanskelig. Det er en selvfølgelighet å vinne VM med England).
- Vunnet EM én gang med England på fire forsøk (FM er så ekte at selv "Virkeligheten" er forkludret med korrupte dommere).
- Min største bragd: Vunnet EM med Nord-Irland!
- Vunnet sju trofeer på én sesong med Manchester United (inkl. Klubb-VM, Charity Shield og Supercupen).
- Vunnet ligaen fire år på rad med Dortmund
- Kommet til CL-finalen med Dortmund
- På de siste tre FM-er har jeg vunnet ligaen med Dortmund i første sesong (det skjer også denne gangen!!!)
- Vunnet Premier League med Liverpool etter å ha ligget 16 poeng bak serielederen etter 21 serierunder (ja, jeg innrømmer at jeg tok over dem på en game, men det var kun fordi de hadde en ny eier som tilbudte meg 2,5 mrd kroner (!!!) i overgangsbudsjett)!
- Solgt tidligere stjerner Patrick Vieira for 160 millioner pund og Walter Samuel for 130 millioner pund fra Manchester United på et CM-spill fra slutten av 90-tallet (involverte heller ikke det noe slags juks). Og det var på 90-tallet, da penger var mer og spillere mindre verdt enn i dag!
- Og kjøpt Lionel Messi for latterlige 25 millioner pund (på grunn av en temmelig grei klausul han sikret seg i Barca-kontrakten) på FM 2009.

Mye mer kunne selvfølgelig vært nevnt. Glem Mourinho og Sir Alex. Det er meg verdens klubber må signere når de ønsker å skape uoverskridelig suksess. Jeg er tryllestaven.

Så jeg må bare advare, kjære venner: Fra jeg er tilbake fra England-turen søndag kveld blir jeg sannsynligvis ikke mulig å prate til de neste tre dagene. Og helst ikke ring meg. Jeg er nemlig på "jobb", on The Greatest Job on Earth, som manager for det gulsvarte Dortmund-laget.

Og ja... beklager om jeg er litt tiltaksløs i juleferien også, kjære familie og venner. Det er av samme legitime og fullt gyldige grunn. Ring meg, så ordner jeg heller fri ;)

Auf Wiedersehn!

Jeg har forelsket meg i deg, kjære byliv

2010-10-25T01:06:00.005+02:00

Irriterende "sossete" for bøndene på landsbygden. Men et bymenneskets store kjærlighet.

Bylivet. Personlig trodde jeg aldri jeg skulle falle for det da jeg flyttet inn til Oslo for seks år siden. Selvfølgelig skulle det bli kjekt med korte avstander, bedre kollektivtilbud, flere muligheter og Stortinget og Kongen i umiddelbar nærhet. Men, som Bergen-elsker, var jeg sikker på at Tigerstaden aldri skulle vekke slike gode følelser i meg.

Men bylivet har gradvis blitt mer og mer fortreffelig. Jeg har blitt mer og mer forelsket i det pulserende og det urbane. Men hva er det så med bylivet som gjør det så spesielt?

Jo, det er:
- Muligheter. Man har masse muligheter - hver eneste dag. Og det deiligste er å vite at mulighetene er der, selv om jeg kanskje velger å ikke benytte meg av dem. Det samme gjelder på arbeidsmarkedet. Det er et hav av interessante jobber. Det er i byene hovedkontorene til de store selskapene, regjeringslokalene, de største universitetene og høyskolene +++ ligger. ALT er samlet sammen på et lite sted.

- Distansen. Det høflige, men distanserte forholdet du har til mennesker rundt deg i dagliglivet. Da snakker jeg ikke om vennene, men de du treffer på bussen og i Oslos gater. De kjenner ikke deg og er ikke interessert i å bli kjent med deg heller. Samme er det andre veien. Du hilser høflig på dem og slipper dem først av bussen før du selv går på, men that's it. I bylivet drukner du i mengden. Du eksisterer som et menneske i mengden, som en person sett i en av Oslos gater en dag, men som ingen husker å ha sett. Du er tall og statistikk. Du kan bare forsvinne i mengden, eller du kan velge å stikke deg frem - når du selv vil.

- Mangfoldet. Det gjelder ikke bare det faktum at det er mye flotte innvandrere i Oslo. Veldig mange. Og det er virkelig berikende. Men er du sosialt avsporet på bygden, fordi du ikke passer inn i lokalsamfunnets normer for utseende og oppførsel, så kan du være sikker på at du finner likesinnede i byene. Og ingen merker heller deg, selv om du går med selvlysende hanekam med juletrestjerne på toppen, fordi du også er kun én av veldig mange "sære" i byens gater. Ingen stikker seg ut, fordi nesten alle gjør det. Du har en frihet til å være den du føler du er, uten å risikere og ikke finne aksept noe sted.

- Stresset. Travelheten. Det intense jaget etter klokken. Tid er penger. Tid er en egen valuta. Tid er død eller liv, det er svart/hvitt. Jeg trenger ikke lenger å føle meg dum fordi jeg liker å "labbe" fort som vinden når jeg skal fra A til B. For nå gjør alle rundt meg det samme. Og jeg slipper å høre kommentarer på at jeg går så fort. Alle gjør jo det! Vi venter ikke på grønn mann ved gangfeltet, nei vi stormer over veien mellom to biler. Og hvorfor kaste bort tid på å gå bort til gangfeltet i det hele tatt, når du kan jogge over veien ti meter tidligere? Vi føler vi kaster bort tid når vi ikke rekker trikken og må vente 5 minutter på neste. Tid lokker frem bylivets herligste og vidunderligste rus: Stresset. Feel it.

- Støyen. Bilene som står i kø på ring 2 på vei ut av Oslo klokken 16.00 en tilfeldig fredag. Lyden av dekk etter dekk etter dekk som ruller over asfalten. Lyden av turtall etter turtall, det ene hissigere enn det andre, som veksler opp og ned mellom girskiftene - bil etter bil, fører etter fører. Den fantastiske eksosdisen som konstant ligger over byen på kalde vinterdager. Fullstendige oversaltede veier og fullstendig mangel på parkeringsplasser. Og om du først finner en plass kan du være sikker på at den koster 1.700 kr for 10 minutter. Og ikke minst: Den rolige trafikkduren som om kvelden høres over byen. Verdens beste sovemedisin! En og annen sirene durer i det fjerne. Toget går forbi rett utenfor det halvåpne soveromsvinduet. Det bremser. Det skriker en intens lyd når hjulene senker farten på de rustede skinnene. Et og annet bilhorn høres i det fjerne. Denne trafikkduren gir en fred og en ro i sinnet på sene kvelder som er minst like vakker som mang en skogtur.

- Bygningene. Høye bygninger. Det er ikke mange av dem i Norge, men et par av dem finnes i Oslo. Følelsen av å sitte med vannpipen på terrassen og se SAS -hotellet bryte skylinen langt i det fjerne. Se den skape et vakkert brudd på omgivelsene, der den blokkerer deler av utsikten mot Oslo-fjorden. Men følelsen av å gå i storbyer i Europa, med høye skyskrapere, og se dem blokkere utsikten mot himmelen og skygge for solen. Det er vakkert. Det gir meg en følelse av utilstrekkelighet og forgjengelighet. Jeg er bare en liten mygg i forhold til den gigantiske bygningen. Den bygningen ble bygget av flinke mennesker som igjen ble bygget av en ennå flinkere Gud. Men selv føler jeg meg liten og ubetydelig, ved siden av dette tårnet som strekker seg mot himmelen. Tårnet ydmyker lille meg, og ennå mer vindusvaskerne som jeg stirrer på fra gateplanet.

Jeg begynner å virkelig elske bylivet. Mer og mer overbeviser det en stolt venndøl om at det gråfargede gresset av eksosslam i en av Oslos mange midtrabatter, er å foretrekke fremfor bygdelivets grønne skoger.

Ikke det at jeg er imot bygdelivet! Men i porsjoner, takk. Nå er det i byen jeg er hjemme og finner roen - i alt strevet.

Spinnvill seksualiserende bibeltolkning

2010-10-22T00:11:00.004+02:00

"Jeg har rett til å tolke på min måte - du har rett til å tolke på din."

Slik forklarte prest Einar Gelius i Debatten på NRK1 torsdag, hvorfor bibeltekstene han bruker til å legitimere fri seksualitet i nærmest alle former, selv ikke er i nærheten av å handle om sex i det hele tatt. Men hva mener han med det?

For den jevne bibelleser kan det han sier om "rett til å tolke" kanskje fremstå som veldig selvsagt. To feiltolkninger av sitatet hans kan fort oppstå:
- Man kan tro at Gelius mener at det er hans og alles demokratiske rett å tolke en bibeltekst som vi ønsker (noe det selvfølgelig er).
- Eller man kan tro at Gelius mener at Bibelen jo kan leses og tolkes av alle, på den måten at vi har ingen over oss som har den endelige tolkningsmakt. Det er jo forsåvidt også sant, og det er et viktig luthersk prinsipp. Men det er heller ikke det Gelius sikter til.

Vålerenga-prestens sitat handler like mye om hermeneutikk, som det handler om teologi. Hermeneutikken diskuterer tolkningen av en tekst og hvordan man skal skape mening av den. Det Gelius gjør er å rive sin forståelse av teksten ut av tekstens historiske ramme, dens tolkningshistorie, bort fra forfatterens intensjon med den og han gjør tolkningen sin uavhengig av det teksten i seg selv sier.

Hva betyr det i praksis? Jo. I praksis betyr det at Gelius var selvmotsigende da han i programmet kritiserte sine meningsmotstandere i paneldebatten, i det minste dem som hadde lest boken hans. For hvorfor skal plutselig hans forfatterintensjon med boken plutselig ha noe å si for hvordan folk skal forstå den, når Bibelens forfatterintensjoner tydeligvis ikke har det? Og hvorfor betyr det noe hva boktekstene hans sier i seg selv, når leseren har "rett til å tolke" som man vil så lenge man snakker om bibeltekstene?

Det er fire sentrale ting (mange flere kunne vært nevnt) som er viktig for en lesers oppfatning av en bibeltekst, som er åpenbar for ethvert normalt menneske som leser hvilke som helst bøker.

Forfatterens intensjon: Selvfølgelig er det i svært mange bibelske bøker/tekster viktig å vite hva forfatteren ønsket å si med det han skrev. Dersom ikke forfatteren mente å skrive om sex i tekster som vi tolker, men om noe helt annet, så må det ha betydning for vår forståelse.

Den historiske kontekst: Samtidig kan det i mange tilfeller være viktig å vite om den historiske konteksten en tekst er hentet fra for å tolke og forstå den riktig. For å forstå forfatterens intensjon riktig kan det selvsagt være nyttig å vite om forfatteren selv og hennes/hans historiske kontekst, hvis den er vesensforskjellig fra tekstens.

Tolkningstradisjonen: Hvordan kristne før oss har tolket bibeltekster kan noen ganger gi oss en pekepinn på om vi selv er på rett teologisk spor. For eksempel: Hva de første kristne etter apostlene var borte lærte om dåp, kan gi oss indikasjoner på hva som er rett dåpsteologi. Og: Når Gelius klarer å komme med seksualiserende tolkninger av bibeltekster som til mange tider har blitt brukt av mennesker kritisert av kirken for å være vranglærere, da er det en kraftig indikasjon på at her er en ille ute og kjøre.

Teksten i seg selv: Det er åpenbart for enhver at en teksttolkning ikke kan gå utover det teksten i seg selv begrenser den til å handle om. For eksempel: Gelius' tekstbok kan ikke handle om dyrene i Hakkebakkeskogen, nettopp fordi hvert blad i den handler om sex! Når presten hevder at David hadde homofile følelser for Jonatan fordi han gråt over hans død, så vil enhver se som studerer hva Bibelen har å si om forholdet dem i mellom at tekstene ikke sier noe annet enn at de var nære venner. Det finnes overhode ingen antydning eller alludering til at de hadde homofile følelser for hverandre. Gelius tolker derfor ting inn i teksten som ikke står der. En normal bibelleser forstår at man kun kan tolke og lese ting ut av en tekst, utifra det som faktisk står.

For å oppsummere: Gelius' tolkning og hermeneutikk er like seriøs som Dan Børge Akerø er gravid.

En sannhet

2010-10-19T18:31:00.002+02:00

Det har sine baksider å være fotballsupporter. Når det ikke er så gøy som ellers. Når alt egentlig bare er drit.

Hjertens takk dog til Dortmund, som lar meg sveve på en tysk fotballsky i en ellers grå sportshverdag.

Sukk.

Refleksjoner rundt et stk. Migrapolis

2010-10-13T22:42:00.002+02:00

Sitter og ser Migrapolis på NRK og tenker som jeg alltid gjør når jeg koser meg med programmet vi kan beskrive som "Flerkulturelle Norge Rundt":

Takk Gud for våre nye landsmenn!

Sosialister

2010-10-13T09:42:00.000+02:00

Av og til må jeg faktisk minne meg selv på at de er mennesker...

Klar for ekstremalternativ musikk?

2010-10-11T16:30:00.005+02:00

Antony i Antony & The Johnsons har kort og greit en ekstraordinær stemme (foto hentet fra: nrk.no).

Dersom du er typen/damen til å prøve nye ting i musikkverden og liker ting som er alternativt, da er Antony & The Johnsons noe for deg.

Solist Antony Hegarty har en mildt sagt fascinerende stemme, som gir meg gåsehud ca. hver bidige gang jeg hører på den. Han og Antony & The Johnsons er noe jeg har blitt fullstendig grepet av og hektet på det siste halvåret. Det er musikk som for meg bare vokser, vokser, vokser og vokser.

Hvilken musikksjanger dette er, eller hva som gjør dette så fantastisk (bortsett fra at Antony synger bedre enn NOEN før eller etter ham), det må du rett og slett ikke spørre om. Det har jeg ikke musikalsk kunnskap nok til å svare på.

Men at det er aldeles lidenskapelig vakkert, det er i allefall sikkert.

Idag, mandag 11. oktober, har gruppen sluppet sin fjerde plate, kalt Swanlights. Dette er, sammen med deres tredje plate The Crying Light deres beste plater. Logg deg inn på iTunes og last dem ned! Ikke bare hør på dem via Spotify. Disse folkene fortjener så inderlig at du forbruker penger på dem!

Særlig vakre sanger på siste plate er åpningssporet Everything Is New, Ghost, I'm In Love, Thank You For Your Love og Salt Silver Oxygen. I tillegg har Antony en duett med Björk - atpåtil på vårt gamle islandske landsmål - som rett og slett er tåredryppende. Flétta heter den.

Kjære venn, lykke til med den musikalske reisen til utopia!

Bli med du også

2010-10-08T18:55:00.002+02:00

Hver onsdag bærer det ut på gaten i Oslo for en gruppe ungdommer fra NLM Misjonssalen. Ut på gaten med niste og omtanke. Ut til byens narkomane.

Bli med og del et aldri så lite snev av godhet med de som har aller minst.
Bli med og følg Mesterens ord; "Det dere gjør mot en av mine minste, det gjør dere mot meg."
Bli med og spre litt oppmuntring og omtanke inn i livene til Oslos uteliggere og narkomane.
Bli med og vær en lytter - hør historiene.
Bli med og spre vennlighet, til dem som trenger det mest.
Bli med og vis dem at de ikke er alene.
Bli med og lær å kjenne dem som har bodd på gaten i mange år.
Bli med og lær å kjenne dem som er avhengige av heroin, men egentlig mener livet er ganske "ålreit".
Bli med og lær å kjenne dem som har fått livene sine rasert og som har mistet familie og venner.
Bli med og vis kjærlighet til dem som "bare må" ha et "skudd".
Bli med og del evangeliet til dem Jesus kom til: Dem som ingenting er i seg selv.
Bli med og gi det største av det største - budskapet om Guds frelsende hånd som en dag skal dra oss ut av vår elendighet.
Bli med og si sannheten: At Gud har elsket dem så høyt at han sendte sin sønn for å dø i deres sted.
Bli med og gi et håp som er spekket av substans. Et håp om en ny virkelighet, ny himmel og en ny jord - der denne verden, dødsskyggens dal, ikke finnes mer.

Bli med...

Hvordan gjør de det?

2010-10-05T12:06:00.003+02:00

Hvordan er det mulig å få 150 milliarder ekstra kroner å rutte med, 16 prosent av hele statsbudsjettet, til å virke som man ikke har satset noen ting på noe som helst?

Pengene kan da ikke bare forsvinne? De må da ha en retning de vil føre politikken i? De må da ha noen prioriteringer? Ønsker de bare å opprettholde "status quo" eller ønsker de økt velferd og en voksende økonomi?

Hvor er "det store løftet" til samferdsel? En milliard du liksom. Det er brukt opp på en halv tunell på Vestlandet. Hvor er satsingen på høyere utdanning? Hvor er skattelettene, ikke minst for bedriftene? Hvor er satsingen på forskning og innovasjon, som kan sikre velferden i framtiden? Hvor er tiltakene for å senke sykehuskøene som vokser i rekordfart med denne regjeringen? Hvor er pengene til de frivillige rusomsorgsorganisasjonene? Hvor er retningen og viljen og troen på budsjettet? Hvor er integreringstiltakene for våre nye landsmenn? Og kuttet i bistandspengene på én milliard er rett og slett forkastelig og setter Norge i et særs dårlig lys internasjonalt.

Det virket ikke engang som statsrådene var overbevist! Ennå mindre Johnsen selv. Dette var et av de mest retningsløse budsjettene på mange år.

Heldigvis strammet de inn på oljepengebruken. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Gi den mannen en nobelpris

2010-10-04T15:59:00.002+02:00

Her har du holdningen til fotball slik holdningen til fotball skal være: Hvorfor spille fint når du kan vinne? Takk for din ærlighet, Drillo!

Vi tar med oss et fantastisk sitat fra et Dagbladet-intervju av landslagssjefen vår:

"Akkurat det nyter jeg. Jeg nyter at vi vinner med å spille såkalt ræva-fotball."

Det gjør jeg også, Drillo. Jeg elsker det!

Når ord ikke strekker til...

2010-10-03T19:51:00.002+02:00

Faksimile fra premierleague.com.

Se hva postmannen tok med til meg!

2010-09-10T16:20:00.000+02:00

Skadefryd

2010-06-18T02:35:00.002+02:00

Faksimile fra NRK.no.

Ingenting gleder et anglofilt hjerte mer enn å se franskmennene drite seg loddrett ut og sørge for at laget - nok en gang - ikke kommer seg videre fra gruppespillet.

Takk, Domenech!

The Empire Strikes Back!

2010-06-12T17:50:00.002+02:00

Endelig skjer det: England, The Land of Hope and Glory, The Empire of the World, skal få ta igjen for at amerikanerne en gang brøt seg løs fra det britiske kongedømmets makt.

The Empire Strikes Back! Three Lions on the Shirt!

Sånn kan det gå...

2010-06-09T10:06:00.001+02:00

... når du går rett på karmen til baderomsdøren.

Steve Jobs! Jeg elsker deg!

2010-06-07T21:14:00.002+02:00

Den nye iPhone 4 fra Apple virker så bra at det nesten ikke skulle være mulig.

Jeg sitter her svett under armene etter å ha overvært Apples WWCD mandag kveld, ved hjelp av MacWorld.coms tekstoppdatering. Du hjelpes hvor fantastisk det var å oppleve at Steve Jobs åpenbarer stadig nye sider ved denne ubegripelige herligheten.

Her er noen fakta:
- Skjermen har en oppløsning som er høyere enn det øyet klarer å oppfatte når den holdes mellom 10-12 tommer fra hodet! Det er faktisk sant! 4x bedre oppløsning enn på 3GS! 326 piksler per tomme på iPhone 4. 300 piksler per tome for det blotte øye.
- Batteritiden er kraftig forbedret. Nå med en standbytid på 300 timer.
- Den er laget av rustfritt stål. Glassruten som er utviklet er nå 30 ganger hardere enn plast.
- Den har fått en helt ny A4-prosessor, som er spesialutviklet av Apple selv. Samme som er i iPad.
- Kameraet har nå fått 5 megapixler når det tar foto. Det har også fått en blitz og er spesiallaget for å ta gode bilder under dårlige lysforhold. Særlig har de fokusert på andre områder enn rent hvor mange megapixler de klarer å putte inn i det, som lys, farger o.l. Og de uredigerte bildene de viste på WWCD, som utviklerne hadde tatt, var unektelig helt strålende.
- Men videokameraet har også fått et kraftig løft! Nå er det nemlig.... hald deg fast... HD-OPPTAK!
- Både video- og fotokamera har 5x digital zoom.
- For dem som har Mac og har redigert film i iMovie, så vil du kanskje bli overrasket over å høre at det programmet nå faktisk har funnet veien til iPhone 4! Og det ser temmelig bra ut! Du kan sende det over wifi eller 3g på e-post.
- Nå kan du også ha videosamtaler med andre iPhone 4-brukere over 3g-nettet. Her også var kvaliteten på lyd og bilde svært bra.
- Til dette har man installert et etterlengtet frontkamera, altså på forsiden av telefonen.
- iBooks, som vi har sett har kommet på iPad, har nå funnet veien til iPhone 4. Du kan kjøpe bøker rett til din telefon, akkurat som du kan med din iPad. Bøkene dine "synker" med alle de Apple-devicene du måtte ha, så du slipper å kjøpe samme boken flere ganger på ulike dippedutter. Dessuten har det nå fått integrert i seg muligheten til å slå opp ord i ordbøker, å sette inn bokmerker og å kunne merke tekst. Dessuten leser iBooks PDF.
- Apples e-postprogram Mail har nå blitt ennå bedre, med felles innboks for alle e-postkontoene dine. Dessuten lagrer alle PDF-dokumentene du får tilsendt seg i iBooks-hyllen.
- Dessuten kommer den med det nye operativsystemet for iPhone - iOS 4. Dette har også fått et kraftig ansiktsløft med mulighet for multi-tasking (flere programmer åpent samtidig), mappefunksjoner og 98 (bokstavelig talt!!!) andre forbedringer.
- Dessuten er den 24 prosent slankere enn den forrige modellen. Kun 9,3 millimeter tykk.
- Man får muligheten til å ta i bruk flash-minnekort.
- Dessuten er også nettverkskortet forbedret, slik at hastigheten på nettet ved wifi-tilkoblinger er mye raskere.

Og mye, mye, mye mer...

Det beste av alt er at det ser ut til at den blir billigere enn iPhone 3GS, og at den kommer til Norge allerede i slutten av juli. Minuset er helt klart at de ikke hadde inkorperert en etterlengtet hjem skjerm og at man kun kan få 32GB lagringsplass på det meste. Men et flash-kort hjelper godt.

Fantastisk, fantastisk, fantastisk!

Kandidat til årets sportsbilde

2010-06-03T17:29:00.005+02:00

Faksimile fra telegraph.co.uk.

Ærlig talt Liverpool-supportere: Selv dere må vel innrømme at dette bildet er et av de beste i fra sportsåret 09/10!

Døren i forgrunnen. Benitez alene i bildet i det han strekker hånden frem mot håndtakket for å forlate Anfield for siste gang. Liverpool-logoen på høyre side med det for anledningen svært ironiske slagordet "You'll never walk alone".

Dette er rett og slett et strålende foto!

Oppsummering Eurovision 2010

2010-05-31T12:35:00.002+02:00

Vi må gjøre en kåring av årets Eurovision-konkurranse, før vi klarer å legge den bak oss.

Først må det imidlertid nevnes:
- Tross en skuffende fjortendeplass i finalen vant Israels bidrag Harel Skaat med "Milim" storeslem i Marcel Bezencon Awards. Det er den interne avstemningskonkurransen der Eurovisions kommentatorer, komponister og pressefolk stemmer frem hver sin favoritt. Aldri tidligere har en kandidat vunnet alle tre prisene.

Så over til selve kåringen:
Årets bombe: Danmarks fjerdeplass
Årets "ikke-akkurat bombe": Tysklands seier
Årets mest fortjente: Storbritannias 25. og sisteplass i finalen
Årets mest ufortjente: Norges 20. plass
Årets overraskelse (positivt): Sofia fra Georgia sin ubegripelig vakre stemme
Årets overraskelse (negativt): Harel Skat fra Israel som opplevde stemmesprekk og 14. plass, etter å ha vært en stor favoritt
Årets flopp: Anna Bergendahl fra Sverige og Michael von der Heide fra Sveits
Best på scenen: Anna Bergendahl fra Sverige
Verst på scenen: Danmark og Hellas
Best kledd: Filipa fra Portugal
Verst kledd: Slovenia
Beste "totalpakke" innslag: Tysklands Lena
Verste "totalpakke" innslag: Russland
Kuleste sang live i Fornebu Arena: Islands Hera Björk
Verste sang live i Fornebu Arena: Josh fra Storbritannia
Årets mest sjarmerende: Lena fra Tyskland
Årets minst sjarmerende: Bulgarias Miro
"Beste" tekst (mest typisk ESC): Romania
Verste tekst (minst typisk ESC): Latvias om "det ondes problem"
Årets vakreste: Georgias Sofia
Årets mest dobbeltmoralske innslag: Diktaturet Hviterussland sendte en gjeng håpløse artister til å synge om noe de ikke vet noe om: Hvordan det er å være fri som sommerfuglen.
Årets mest inspirerende låt: Romanias gledesbombe av en låt
Årets minst inspirerende låt: Bosnias håpløse rockelåt
Årets "jeg-kan-takke-Eurovision-for-en-fin-karrierefremtid": Lena fra Tyskland
Årets "jeg-kan-takke-landet-mitt-for-å-ødelegge-min-karrierefremtid": Sieneke fra Nederland
Årets landeplage: Serbia og Hellas. Uten tvil.
Årets "takk-for-at-du-synger-på-ditt-eget-språk-selv-om-det-høres-helt-feil-ut-for-oss-andre": Kristina fra Slovakia med "Horehronie" (tåog an?)
Årets "du leverer": 17 år gamle Safura fra Aserbajdsjan
Årets "hva-er-egentlig-dette-for-noe-vas": Spania
Årets "du-passer-så-SINNSYKT-inn-i-dette-konseptet": Michael von der Heide fra Sveits
Årets "jeg-er-flink-men-hva-gjør-jeg-her-innslag": Tom Dice fra Belgia
Årets "hvorfor-sa-aldri-mamma-at-jeg-ikke-kunne-synge": Josh fra Storbritannia
Beste minne: Romania live fra Fornebu arena under finalen
Verste minne: Sieneke fra Nederland live fra Fornebu arena i andre semifinale

OBS: Ellers er det verdt å notere seg at Dag & Red har rykket opp til League One! Meee grrratulerar!

Mens vi gleder (!) oss til Eurovision-finalen...

2010-05-29T12:09:00.005+02:00

Dagen er her! Det er nå det skal avgjøres. Det er i Norge det skjer. I Oslo/Bærum. I verdens vakreste land, arrangert av verdens mest fantastiske fjernsynskanal (kremt.. sånn sett bort fra BBC, CNN og Sky-kanalene). Det er finalen i Eurovision Song Contest 2010. Let's share the moment!

Mye rart har skjedd i de to første semifinalene. Størst "blow" for meg personlig er nok det faktum at jeg ikke får se Sveits' Michael vond der Heide og Estlands Malcolm Lincoln live i Fornebu Arena én gang til. Men at Sverige også røk ut er jo selvfølgelig svært trist. Den stolte Eurovision-nasjonen har likevel levert langt sterkere bidrag tidligere. De beste deltakerne i Sveriges Melodifestivalen nådde ikke engang finalen.

Enda verre er det jo med noen av de bidragene jeg faktisk må se én gang til, enten jeg vil eller ei. Det er ikke som for dem som sitter hjemme i stuen at jeg kan skru over på den endeløse reklamen på TV2, istedet for å se Ukraina, Armenia, Moldova, Serbia, Hviterussland, Bosnia-Hercegovina, Portugal og verst av dem alle: Hellas og Russland!!

Her følger min vurdering av de fem bidragene som er direkte kvalifisert i kveld:

Norge (terningkast 5)

Didrik Solli-Tangen synger en noe kjedelig sang, synes jeg. Rett og slett. Særlig første halvdel av sangen. Fordelen er at han ikke har sunget før i semiene, slik at folk flest ikke har rukket å bli lei av den før finalen. Snarere kan dem som ikke har fulgt med tidligere i sirkuset, og som hører den i kveld, bli slått i bakken av hans stemmeprakt. Slik var det i allefall for meg da jeg så ham første gang i den andre norske semifinalen i Melodi Grand Prix, da han fremførte den for første gang. Vi får krysse fingrene for at Norge får arrangere Eurovision også i 2011!

Tyskland (terningkast 4)

Den sjarmerende ungpiken Lena Meyer-Landrut har en like sjarmerende "germansk" engelskuttale. "Låvv, ao låvv! I gådda tell jo vat Ai fiiil abaot jo", eller noe i den duren. Hun passer ikke helt inn i Eurovision med sin ungdommelige stil fri fra gull, glitter og kostymesirkus. Men hun har definitivt grepet Europas hjerter og er nok den største favoritten før kveldens show. Mitt tips er at hun vinner, selv om jeg personlig ikke er blodfan av denne låten.

Frankrike (terningkast 3)

En gjeng med afrikanske franskmenn synger årets desidert sprøeste låt, som det kommer til å bli leven av i salen når de skal opptre under finalen. Det er fengende, det er gull og glitter, men det er jo så ubegripelig meningsløst. Knapt et eneste ord blir utvekslet under hele sangen, bortsett fra diverse ikke-språklige lyder som skal bringe folk i allsangsmodus. Ikke kjedelig, men heller ingen topp ti.

Spania (terningkast 2)

Ehm... What? Dette er så sært og så tragisk latino at det er skremmende. Hadde Spania heller sendt Ricky Martin eller liknende latinoartister som synger skikkelige drittsanger (les: Eurovision-vennlige låter), men dette her? Med hårsveis som en McDonaldsklovn tror jeg neppe Daniel Diges kommer til å gjøre det noe særlig bra, bortsett fra at de senker en del stemmer fra de Middelhavslandene med like fraværende musikksmak.

Storbritannia (terningkast 1)

2010 blir for meg husket som det første året jeg ikke stemmer på Storbritannia i Eurovision, når jeg har hatt muligheten til det. For årets bidrag er så tragisk at jeg ikke orker. Hvordan er det mulig at mitt kjære Common Wealth klarer å stemme frem noe så håpløst som dette? Melodien er ikke bare kjedelig. Den er totalt uinspirerende. Og koreografien er kriminell! Men det stopper ikke der: Stemmen til vår "kjære" Josh er falsk, falsk, falsk! Ærlig talt, Storbritannia! Dette er flaut - per definisjon! Som jeg skrev da jeg kåret låten til tredje verste Eurovision-bidrag 2010 25. april i år: "Vel, kjære Dubovie. Det kan hende denne sangen høres "good" ut for deg, men det gjør den ikke for så veldig mange andre."

Vi gjør da et forsøk på å rangere årets finalebidrag:
1. Romania (terningkast 6)
2. Island (terningkast 5)
3. Norge (terningkast 5)
4. Aserbajdsjan (terningkast 5)
5. Israel (terningkast 5)
6. Tyskland (terningkast 4)
7. Irland (terningkast 4)
8. Albania (terningkast 4)
9. Tyrkia (terningkast 4)
10. Kypros (terninkast 4)
11. Georgia (terningkast 4) *
12. Belgia (terningkast 3)
13. Frankrike (terningkast 3)
14. Danmark (terningkast 3)
15. Armenia (terningkast 2)
16. Spania (terningkast 2)
17. Moldova (terningkast 2)
18. Serbia (terningkast 2)
19. Hviterussland (terningkast 2)
20. Bosnia-Hercegovina (terningkast 1)
21. Portugal (terningkast 1)
22. Ukraina (terningkast 1)
23. Hellas (terningkast 1)
24. Storbritannia (terningkast 1)
25. Russland (terningkast 1)

* - endret fra vurderingen av bidragene til den andre semifinalen, grunnet fantastisk live-opptreden den kvelden.

Lykke til med dine favoritter!

Mens vi gleder (!) oss til andre Eurovision-semi...

2010-05-27T09:33:00.005+02:00

Den andre semifinalen i Eurovision-sirkuset er langt, langt bedre enn den første. Her kommer favoritter og kremlåter på rekke og rad!

Dessuten er flere av bidragene jeg ikke liker ekstremt populære generelt. Det gjør at ingen bidrag kan føle seg trygge på at de når finalen 29. mai. Potensielle finalevinnere: Danmark, Sverige, Romania, Sveits, Israel, Aserbajdsjan og Armenia.

Her følger min vurdering av kveldens sytten bidrag:

1. Romania (terningkast 6)

Dette er så deilig Eurovision-riktig at det fortjener en applaus! En utrolig frigjøring å finne et innslag med skikkelig fart i - og som at på til er bra - inne i skogen av håpløse ballader som preger årets konkurranse. Ovi er i tillegg norsk, noe som selvfølgelig trekker opp! Dette er ESC på sitt beste!

2. Sveits (terningkast 5)

Stort dårligere blir det ikke med Sveits' Michael von der Heide. Han har stil og kler seg i gull for anledningen (tittelen på sangen betyr "Det regner gull" på fransk). von der Heide regelrett glitrer på scenen, hvor han ser ut til å stortrives fra ende til annen. Vi storkoser oss også, kjære Sveits! Takk for det første gode bidraget deres siden... alt for lenge siden.

3. Israel (terningkast 5)

Min favorittnasjon leverer igjen! "Milim" er den beste israelske sangen siden Shiri Meimons "Hasheket Shenishar" i 2005. Finaleversjonen av låten er i tillegg "oppgradert" med fullt orkester, som gir ekstra trykk. Dessuten går han ennå høyere opp på noen av de siste tonene, for å kunne gi låten det lille ekstra. Jeg tror denne har vinnerpotensiale og kniver hardt med Didrik Solli-Tangen om å være beste ballade.

4. Aserbajdsjan (terningkast 5)

Aserbajdsjan leverer - i år som i fjor! Safura, som bare er sytten år, har en utrolig stemme og er vanvittig flott på scenen. Sjarmerende er det også at hennes engelsk er så ufattelig dårlig. Man begynner nesten å lure på om hun i det hele tatt har språkkunnskaper til å vite hva hun synger om. Men who cares? Dette er øst-europeisk blodsjarm!

5. Sverige (terningkast 4)

Jeg har tidligere på denne bloggen annonsert at jeg skal sykle fra Oslo til Stockholm for å overvære den nasjonale Melodifestival-finalen, dersom Anna Bergendahl vinner. Nå begynner jeg nesten å angre på mine lovord, siden hun høster så mye gode kritikker. Selv synes jeg låten er for kjedelig og sær. Men hennes sjarm og fantastiske stemme trekker opp. En av årets mest "normale" låter.

6. Litauen (terningkast 4)

Dersom dette er funk, slik tittelen antyder, spiller Marilyn Manson dansebandmusikk. I bestefall er det "hvit manns funk" i alle betydninger. Men det er godt driv i den og den er underholdende å høre på. Går nok videre til finalen.

7. Irland (terningkast 4)

Irlands ESC-vinner fra 1993 er tilbake! Men det som funket i 1993, funker ikke i 2010. Likevel er dette en svært solid låt som er behagelig å høre på. Vanskelig å si om det blir finaleplass på Eurovisions mestvinnende nasjon.

8. Tyrkia (terningkast 4)

Sist ut i dag kommer Tyrkias overraskende gode bidrag levert av maNga. De vant nylig en pris på American MTV Awards for beste europeiske band. Det er en fengende låt med et godt driv. Utvilsomt årets beste rockelåt, uten at det sier så mye. Mye av denslags er det nemlig ikke.

9. Kypros (terningkast 4)

Jon Lilygreen & The Islanders leverer en låt som viser mye av Eurovisions sjarm. Teksten er bare helt krise, som i refrengstrofen "Tell me about your feelings, tell me about your stories." Men hvilke tekster er det vel som ikke stinker i denne konkurransen? Sannheten er: Er en tekst noe annet enn meningsløs er den direkte upassende i Eurovision (noe Latvias bidrag i forrige semi var et eksempel på). Det viktige er bare at det ikke blir så platt at det blir flaut å høre på. Der føler jeg ikke Kypros er. Teksten fungerer greit og melodien på refrenget er bra. Da blir det jo ok+ da!

10. Kroatia (terningkast 3)

En fryktelig masete ballade, som likevel passer vidunderlig inn i Eurovision-sirkuset. Den bygger seg noe voldsomt opp og har et helt greit klimaks. Men det blir forferdelig slitsomt å høre på "gaulingen" til Feminem-jentene, som likevel får et pluss i margen for å synge på eget språk! Kan snyte Danmark for finaleplass.

11. Danmark (terningkast 3)

Danmark regelrett skuffer i årets Eurovision. Denne låten er nesten like ille som "Fly on the wings of love". Men i likhet med den har også Chanée & N'Evergreen ligget godt an hos bookmakere og anmeldere. Låten er forholdsvis grei og kan få en god del stemmer fra folk som ikke liker "klassisk Eurovision-musikk" og derfor ikke følger med hvert år. Likevel er kjemien mellom de to sangerne helt grell. Nettavisen beskriver den som "en kjemi seg i mellom på linje med naboer i krangel om en hekk."

12. Georgia (terningkast 3)

En av konkurransens vakreste deltakere klarer ikke å levere noe særlig spennende musikalsk sett med denne kjedelige balladen. Hun skal ha pluss for en forholdsvis god engelskuttale og en strålende stemme. Kan fort få nok stemmer til å "karre" seg til finalen.

13. Armenia (terningkast 2)

Dessverre er "Apricot Stone" en av de store favorittene til å vinne hele opplegget. Jeg har vel sjelden hørt et mer plagsomt refreng, med overdreven spansk-inspirert toneleking som blir gjentatt og gjentatt og gjentatt og gjentatt. Ørene mine blir rett og slett sprø etter et minutt av kjedsommeligheten. Den eneste grunnen til at den ikke får strykkarakter er at alle andre tilsynelatende liker den.

14. Bulgaria (terningkast 2)

Dagens sympatiterning går til Bulgaria, som ellers ville fått strykkarakter. Dette når på ingen måte gjennom fjernsynsskjermen og inn i de europeiske stuene. Forferdelig uinspirert og trist. Orker ikke tenke på hvordan de andre bidragene i Bulgaria må ha vært, når dette stemmes videre.

15. Ukraina (terningkast 1)

Kanskje er jeg noe streng med Ukraina når jeg gir dem en éner. Problemet er bare at Ukraina alltid pleier å levere! År etter år kommer det innslag spekket med kvinnelige artister i midtlivskrisen, med glitter, fart og stas. Ikke minst var fjorårets "Be My Valentine" fra Svetlana Loboda fantastisk. I år derimot synger Alyosha en sang som gjør meg flau på vegne av det ukrainske folk. Hun er så sur og bitchy at hun ser ut som hun deltar i sin egen begravelse. Teksten har et alvorlig budskap. Det i seg selv gjør den malplassert i Eurovision. Men den er i tillegg så dårlig skrevet at det rett og slett blir griseflaut å høre på. Går denne videre til finalen må jeg gjemme øyner og ører under dette innslaget, for å slippe og oppleve denne galskapen en gang til.

16. Slovenia (terningkast 1)

Et annet nederlagsdømt innslag er Slovenia. Asambel Zlindra & Kalamari leverer et etisk forkastelig innslag. Vokalistmannen, i en aldeles motbydelig brun skinnjakke, ser ut som en uteligger på jakt etter mat. Hele opplegget er et fullstendig gjennomskuet forsøk på å kopiere Alexander Rybaks etniske shownummer. Men dette er mer en parodi enn noe annet. Stakkars mennesker som vil utsette seg selv og andre for denne ondskapen, ved å fremføre noe så hårreisende! Jeg blir skremt! Går ikke videre.

17. Nederland (terningkast 1)

Dette er så kriminelt håpløst at det bør legges ned forbud i menneskerettighetene mot å spille den - for å skåne menneskeheten. Kanskje er det verste med låten, i tillegg til at de klarer å style en 17 åring til å se ut som min mor på 50 i en DaCapo-sending, at refrenget setter seg så fort i hodet. Den summer rundt der som en plagsom bie. Det er som når du har satt vinduet på gløtt og disse gule grufullhetene kryper inn på rommet ditt gjennom den tynne sprekken. Du får dem ikke ut igjen. Du får ikke sove. Du får ikke fred i denne verden. Katastrofe har fått en sang!

Mens vi gleder (?) oss til første Eurovision-semi...

2010-05-25T11:23:00.004+02:00

Årets første semifinale er ubegripelig svak, noe som gjør det nesten like greit at nordmenn ikke har tilgang til å stemme i kveld.

Det eneste som trekker det opp er to av mine personlige favoritter: Hera Björk og Malcolm Lincoln.

Her følger min vurdering av kveldens sytten bidrag:

1. Estland - (terningkast 5)

Litt for utypisk Eurovision-låt til å få terningkast 6, men definitivt svært fengende. Tror nok dessverre ikke denne går hjem hos brorparten av det europeiske folk. Derfor skal denne slite med å i det hele tatt komme til finalen. Dumt ikke alle har sans for god smak :)

2. Island - (terningkast 5)

Går ikke denne videre skal jeg koke raggsokkene mine og spise dem til middag! For en låt, for en fryd - og så sinnsykt Eurovision-riktig! Spørs likevel om den når hjem hos øst-europeerne. Blir nok ingen topp ti-plassering i år.

3. Albania (terningkast 4)

Denne låten havner i nogenlunde samme kategori som Hera Björk sitt bidrag, uten at det er like vellykket. Men Juliana Pasha synger bra og refrenget er fengende. Så dette er slettes ikke så galt!

4. Malta (terningkast 3)

Baladenasjonen Malta gir Eurovision-sirkuset nok en god slager. Dessverre når ikke denne melodien helt opp i forhold til de aller beste bidragene Malta har hatt tidligere. Men miniputtnasjonen sikrer seg ganske så sikkert nok en finaleplass.

5. Polen (terningkast 3)

At denne havn er på femteplass sier kanskje mer om mangelen på gode konkurrenter enn om Polens bidrag. For dette er nok en svært spesiell sang fra landet som knapt noen gang har klart å gi Eurovision-seerne noe som gjør det meningsfult å bruke tid foran TV-skjermen. Men dette er i allefall et godt forsøk med en helt ok låt.

6. Latvia (terningkast 3)

Dette er vel så mye en sympatistemme som noe annet. For dette er så fullstendig malplassert i Eurovision at det er nesten vanskelig å begripe. At melodien i refrenget er god, ja det må jeg vel innrømme. Men teksten! Hjelp! Å bruke "gull og glitter"-eventen Eurovision til å ta opp spørsmålet om ondskapens problem er jo rett og slett svettende flaut. Særlig vellykket er det heller ikke, med et refreng som så "dypt" svarer på spørsmålet om hvorfor det er så mye vondt i verden: "Only Mr. God knows why". Sukk. Men selve melodien på refrenget trekker altså opp.

7. Belgia (terningkast 3)

Tom Dice er Belgias og Eurovision 2010s Kurt Nilsen-versjon. Melodien i denne selvskrevne låten er sovemedisin. Og teksten, om Dice og hans gitar som er på let etter drømmene sine, er bare gråtkvalende. Men vokalen er likevel så imponerende at dette blir en treer.

8. Moldova (terningkast 2)

Med en melodi og et refreng som gir deg lyst til å flykte forsøker Moldova å sikre seg en plass i finalen 29. mai. Om de klarer det er imidlertid uvisst. Dette er en stressende og plagsom låt som du helst vil slippe å måtte høre én gang til om fire dager.

9. Finland (terningkast 2)

Hva er dette da Finland? Et forsøk på å kopiere Alexander Rybaks etniske bidrag? Og om det er slik som dette finsk folkemusikk høres ut tør jeg aldri i livet sette mine bein på nabolandets jord. Akk og ve!

10. Makedonia (terningkast 2)

Sukk. Makedonia prøver så hardt, så hardt, men det rekker ikke til knærne. Dette er så utdatert, så trist og ulidenskapelig at det er til å bli svett av. Rappen midt inne i sangen er vel også en god kandidat til tidenes verste Eurovision-rap!

11. Serbia (terningkast 2)

Vi lar det lyde et nytt "hjelp!" Denne serbiske blandingen av folkemusikk og rock er bare helt uanstendig plagsom. Og vokalist Milan Stankovic, som Nettavisen så sannferdig påpeker, ser ut som "en slags krysning mellom Ellen DeGeneres og Lisa Tønnes Ali Reza".

12. Hviterussland (terningkast 2)

Nok en sympatistemme går til Hviterussland, som dessverre ikke vet bedre. Jeg advarer mot at du kanskje ikke orker å se hele denne videoen, på grunn av den håpløse engelskuttalen og den komplett elendige teksten. Dessuten er den bare dritkjedelig!

13. Bosnia-Hercegovina (terningkast 1)

Akk, akk, akk! Er du klar for en uinspirert og malplassert rockelåt? Vel, her har du den. Dette er definisjonen av uinteressant.

Og tilslutt, på delt sisteplass, kommer alle de desidert verste bidragene i kveld:
17. Portugal (terningkast 1)

Portugal vil så gjerne gjøre det godt - alltid! Hvorfor kan dere da ikke komme med noe skikkelig for en gangs skyld? Hvorfor ender dere opp med en tragikomisk smørje hvert eneste år? Filipa kan synge, men ser mer ut som hun skal inn i retten og møte sin dødsdom enn at hun synger på Eurovision. Skikkelig sur dame med en skikkelig bad-taste kjole! Hva er det der for noe? Jeg sier igjen: Hjelp!

17. Slovakia (terningkast 1)

Mens fjorårets "horebidrag" var Moldovas "Hora din Moldova", er årets bidrag Slovakias sang om "Hore-Ronny". Dette er grønt, dette er feil, dette er stygt, dette er krise, dette er og blir elendig! Dem som står bak den kjolen og den korreografien burde fått fengselsstraff!

17. Hellas (terningkast 1)

Hellas sitt testosteroninnslag er rett og slett til å grine av. Refrenget er så irriterende og plagsomt at jeg tror det kommer til å renne tårer hardt og lenge når jeg sitter i salen i Fornebu Arena i kveld. Det verste er at denne malplasserte gjengen ligger best an ifølge de fleste europeiske spørreundersøkelser og gjør Hellas til en outsider. Vær så snill, Europa! La meg slippe å se dette én gang til live den 29. mai!

17. Russland (terningkast 1)

Uten tvil er "Lost and forgotten" årets desidert verste Eurovision-låt. Dette er en russisk humorgruppe som tydeligvis ikke vet hvordan man skal være morsom på tvers av kulturelle grenser. Det er en intern-russisk morsomhet - og bare det! Og den dialogen inni der, hvorfor? Igjen: Akk! Igjen: Sukk!

Lykke til, Europa!

Dag & Red til Wembley

2010-05-21T07:56:00.003+02:00

Faksimile fra thetelegraph.co.uk.

Det har - veldig uventet - gått nesten faretruende godt for Dagenham & Redbridge i mine første måneder som fan. Nå skal de spille kvalikkfinale på Wembley.

Etter å ha slått Morecambe 7-2 (6-0, 1-2) i semifinalene er London-laget klare for opprykksfinalen.

Hvert eneste år etter at Still tok over som manager i 2004 har Daggers forbedret tabellposisjonen - inkludert i år. Det er imponerende, særlig med tanke på at de er en svært liten klubb som stadig blir tvunget til å selge sine beste spillere. Nå kan han sikre klubben sitt andre opprykk under hans ledelse.

Vi krysser fingrene for at Dag & Red knuser Rotherham på Wembley 30. mai!

... mer Harel

2010-05-20T20:14:00.001+02:00

Og i følge Nettavisen blir det "kjekkasduell" mellom Didrik Solli-Tangen og Harel Skaat i årets Eurovision.

Spennende, spennende. :)

Harel Skaat møtte norske skoleelever

2010-05-20T20:03:00.002+02:00

Se det israelske Eurovision-håpet Harel Skaat sjarmere, og bli sjarmert av, norske skolebarn i Bærum.

Herlig!

Tekst til God save the Queen

2010-05-19T11:17:00.003+02:00

Vi som skal heie på England i sommer blir nødt å lære oss teksten på den eventyrlige nasjonalsangen, God save the Queen.

Som du kan se er teksten til nasjonalhymnen spekket av evangeliske gode bønner, om Guds velsignelser over den britiske dronningen. Syng med når nasjonalsangen lyder atter en gang under VM i Sør-Afrika om få uker!

God save our gracious Queen,
Long live our noble Queen,
God save the Queen:
Send her victorious,
Happy and glorious,
Long to reign over us:
God save the Queen.

O Lord, our God, arise,
Scatter her enemies,
And make them fall.
Confound their politics,
Frustrate their knavish tricks,
On thee our hopes we fix:
God save the Queen.

Thy choicest gifts in store,
On her be pleased to pour;
Long may she reign:
May she defend our laws,
And ever give us cause
To sing with heart and voice
God save the Queen

From every latent foe,
From the assassins blow,
God save the Queen!
O'er her thine arm extend,
For Britain's sake defend,
Our mother, prince, and friend,
God save the Queen!

Silly Season: Klarer Liverpool å stille lag neste sesong?

2010-05-18T19:51:00.004+02:00

Faksimile fra guardian.co.uk.

Fabregas til Barca og Torres til Chelsea? Ryktene er mange og gode for tiden!

Selv om sannsynligheten for at det skjer kanskje er liten, så må vi jo spørre oss: Er vi i ferd med å se den endelige slutten på Liverpools rolle som et britisk storlag?

Ryktene om at Chelsea skal ønske Fernando Torres øker i omfang. Det samme gjør ryktene om den skade"skutte" spissens mistrivsel på Anfield, grunnet lagets dårlige prestasjoner. Samtidig
blir ryktene om at manager Rafa Benitez er på vei bort stadig mer seriøse. I tillegg har Mascherano sagt klart i fra at han vil bort, mens også storstjerne Steven Gerrard skal vurdere sin fremtid, ifølge britisk tabloidpresse.

Vi kan dermed drømme om følgende scenario: Barcelona gjør alvor av sitt Fabregas-frieri og stjeler juvelen i Arsenals småguttekrone. Katalanerne sikrer seg en bytteavtale med Liverpool: De får Mascherano, mens Anfield får Ibrahimovich. Om da Chelsea kjøper Torres og Manchester City kjøper sin lenge etterlengtede Gerrard, sitter Liverpool igjen med én eneste stjernespiller: En svensk jålegutt som aldri spiller godt mot gode lag og blir helt borte når han møter fysisk sterkere stoppere. Med andre ord er Ibrahimovich ikke akkurat skapt for Premier League, der det er flere gode og fysisk sterke lag enn noen gang.

Og når Benitez tar over jobben i Inter etter en José Mourinho som sannsynligvis tar over Real Madrid innen de neste to ukene, er en av Manchester Uniteds definitive argeste fiender nærmest oppløst...

... samtidig som Arsenal er tippe-Fabregas-løs. Idyll.

Men det er klart: Sikkert bare ti prosent av disse ryktene er jo sanne. Lov å drømme er det dog.

Drøm!

Fryyyyyysninger nedover ryggen!

2010-05-18T14:13:00.003+02:00

It's coming home! It's coming home! It's coming, football's coming home!

Hør den offisielle England-sangen for VM 2010, "Three Lions". Tidenes fotballsang har blitt gjenreist etter modell fra EM i 96 og VM i 98!

PS: Videoen er såvidt jeg vet ikke klar ennå, så bildene her er bl.a. fra tidligere musikkvideoer av låten.

Jeg får fryyyyysningeeeer!!!!! VM!!! ENGLAND!!! ÅÅÅÅÅÅÅÅHHH!!

Silly Season: Daggers signerer Alex Osborn

2010-05-14T13:35:00.005+02:00

Faksimile fra daggers.co.uk.

Min personlige favorittklubb i engelske League Two, Dagenham & Redbridge, har signert en ny spiss ved navn Alex Osborn.

Unggutten er kun 17 år gammel og definitivt et navn for fremtiden (vil jeg tro). Dessuten er Dag & Red i behov av en ny spiss, siden de kun har tre fra før av. Kun publikumsfavoritten Paul Benson klarte å putte noe særlig med mål i årets sesong (18 totalt), mens den andre faste spissen John Scott kun har scoret 12 mål på alt for mange kamper.

Nyervervingen har tidligere spilt på Ridgeway Rovers, før han gikk til Gray's Athletic.

Slår Daggers Morecambe i opprykkskampene til League One og vinner finalekampen på Wembley, kan Osborn bli viktig i arbeidet med å styrke troppen for spill på et høyere nivå.

Football's coming home

2010-05-14T13:23:00.006+02:00

Faksimile fra guardian.co.uk.

Når David Beckham leverer "The Beloved England" sin arrangørsøknad til Fotball-VM i 2018 til FIFA, vet vi alle sammen at konkurrentene bare kan glemme å vinne avstemningen i det internasjonale fotballforbundet i desember.

Fotballen vender atter hjem - til dens opphav. Til det edleste av øyriker.

Jeg spør som den avdøde pop-helten Michael Jackson: "Will you be there?"

Silly Season: Die Löwen signerer Markus Unger

2010-05-14T13:08:00.003+02:00

Faksimile fra Eintracht.com.

Eintracht Brauschweig, favorittlaget til meg og Ingvald i 3. Bundesliga, har signert den 28 år gamle Markus Unger fra Hessen Kassel.

Selv om den tyske midtbanespilleren er noe i eldste laget å bruke penger på etter vår smak, så anerkjenner vi begge at Braunschweig hadde behov for litt rutine.

Han har tidligere vært i blant Kickers Emden, som Ingvald kaller "det solide midt-på-treet-laget i Oberliga Niedersachsen-West", samt en rekke andre ikke fullt så prestisjetunge klubber. Med andre ord er det å komme til Die Löwen (selvsagt) et høydepunkt i karrieren!

Vi ønsker ham "willkommen"!

Vi vet

2010-05-13T16:19:00.003+02:00

Faksimile fra guardian.co.uk.

Slik skal verdenshistoriens nest største manager tale når han leder verdens mektigste landslag!

Vi anglofile,

vi som elsker alt som er engelsk,

vi som til tider kunne ønske at britene okkuperte oss i 1939 før tyskerne kom,

vi som er forelsket i verdenshistoriens største imperiemakt,

vi som kunne ønske at også vi kunne være under britenes beskyttende vinger i "Common Wealth" - bestående av 1/6 av jordens befolkning.

Vi som elsker The Three Lions!

Vi vet.

Selv om alle andre ler av oss,

så vet vi.

Vi vet at vi skal vinne VM.

Vi vet at den eneste grunnen til at vi ikke har vunnet noe siden 1966 skyldes kjøpte dommere og deres tabber - ja, og så Steve McClaren.

Vi vet.

Vi vet at England kan. År etter år etter år etter år.

Vi vet at de duger.

At vi duger.

Vi vet.

God save the Queen.

(Måtte dommerne være med oss denne gangen)

Vi trekker et lettelsens sukk...

2010-05-12T21:27:00.001+02:00

Faksimile fra Daily Mail.

O'Bakkens høyverdige sommertanker

2010-05-11T18:13:00.004+02:00

Jeg har en høytidelig erklæring å komme med angående sommermånedene som ligger fremfor oss: O'Bakkens høyverdige tanker tar sikte på å dele av den uendelige strøm av salige refleksjoner fra dypet av undertegnedes bevissthet - sommeren igjennom!

Bloggen vil i sommer konsentrere seg om svært få temaer, som fort kan bli oppdatert temmelig regelmessig:
- O'Bakkens høyverdige tanker ønsker, i motsetning til de seriøse strømningene i norsk presse, å ta opp de mest interessante eller mest idiotiske overgangsryktene vi kommer over når det gjelder britisk fotball. Her blir prinsippet om å kun publisere det som er troverdig lagt til side, til fordel for den ikke akkurat hellige ku ved navn "Spekulasjonen". Skulle det skje noe oppsiktsvekkende i det tyske overgangsmarkedet kan også det bli kommentert.
- Samtidig ønsker denne bloggen å sette søkelys på verdens viktigste uviktige arrangement, nemlig Fotball-VM. I år foregår det i Sør-Afrika, hvor jeg selv skal oppholde meg i to uker. Det kan føre til mindre blogging i denne perioden (18. juni - 3. juli), men forhåpentligvis vil jeg kunne publisere gledelige og sørgelige bilder/bloggtekster i fra det sørlige landet. Stort blir det i allefall å få med seg England-Slovenia den 23. juni! Til da skal jeg ha pugget nasjonalsangen, så jeg i min uverdighet kan synge med av full hals på "God, save the Queen".
- Jeg vil forhåpentligvis også kunne skrive en del rundt sommerens nest viktigste uviktige arrangement, nemlig Tour de France. Særlig vil skriblerier rundt norske bidrag og det überfantastiske britiske laget SkyTeam være aktuelt. Heia alt som er britisk!

Jeg håper du ser frem til en uforglemmelig sommer, på denne uforglemmelige bloggen. Jeg håper du ser frem til at kilden av høyverdige og vakre spekulasjoner og ideer øses ut til hvert et menneske som måtte være glad i både "Silly Season", England, VM og sykling.

Takk.

Foster stikker til Birmingham

2010-05-11T18:07:00.002+02:00

Faksimile fra ManchesterEveningNews.co.uk.

Ifølge vanligvis troverdige Manchester Evening News skal Manchester Uniteds tredjekeeper Ben Foster være på vei til Birmingham City.

United skal ha akseptert et bud på 6 millioner britiske pund for 27-åringen.

Jeg må innrømme at jeg fortsatt er så "naiv" og tror at Foster kan bli Englands neste førstekeeper, med konkurranse fra Ian Hart. Begge er enorme talenter som med fast spill i verdens gjeveste liga kan utvikle seg til å bli svært solide sisteskanser.

Lykke til og takk for alt, Ben!

We love you, England! We do!

2010-05-11T17:53:00.003+02:00

Faksimile fra nettavisen.no.

Når verdens kanskje mest forandringsmotvillige land velger "The Conservatives" til å lede regjeringen de neste fem årene, er det på tide for hjertet å juble av fryd.

Storbritannia har talt: Toryenes David Cameron overtar statsministerboligen i Downing Street 10 etter den ikke fullt så populære Labour-lederen Gordon Brown.

Etter 13 år med sosialdemokratisk styring skal endelig de konservative få lov til å styre en skakk-kjørt britisk økonomi. Nå skal de ta på seg den utakknemlige, men nødvendige, oppgaven å stramme inn pengebruken i offentlig sektor. Men de skal også få lov til å gi skattelettelser både til bedrifter og landets middelklasse.

Det gjenstår å se hvilke ministerposter Liberaldemokratene blir tildelt, men det meste tyder vel på at Toryene sitter igjen med styringen i alle de sentrale departementene.

Herlig altså. Det går ikke an å mislike britene!

Dag & Red sikret play off-plassen!

2010-05-09T01:12:00.002+02:00

Med rekordbra sjuendeplass i League Two sikret laget mitt i League Two, Dagenham & Redbrigde, den siste play off-plassen i divisjonen. Kun et fattig poeng skiller det beste play-off laget fra det dårligste, så her er det jevnt!

Vi skal nå, sikkert som banken, sikre oss opprykk til League 1!

Topp seks: Hvem vinner Eurovision?

2010-05-04T14:22:00.009+02:00

Etter å ha hatt den enkle oppgaven å peke ut Eurovision 2010 tre verste bidrag, skal jeg nå ta fatt på en langt vanskeligere jobb: Å kåre de seks beste bidragene.

Det er vanskeligere av flere grunner: For det første var de tre dårligste bidragene så soleklart verst at det nesten var åpenbart. For det andre er det egentlig ikke noen bidrag som peker seg noe særlig ut i år - positivt altså. Det er fryktelig mye ballader. Og selv om en håndfull av disse balladene er forholdsvis "ok", så drukner de i et Eurovision spekket med musikk i eksakt samme gate.

Så får vi ser hvor langt mine beregninger rekker den 29. mai. Jeg kan også love samtlige av disse bidragene (med et unntak) at de kommer til å få minst én stemme fra min mobiltelefon på finaledagen.

Nummer 6: Azerbasjans Safura med låten "Drip Drop"
Dett er en sang som begynner fryktelig dårlig, men som tar seg veldig opp utover i sangen. Safura kan fort sjarmere det øst-europeiske publikummet i senk. Samtidig kan hennes forferdelige engelskuttale og låtens meningsløse tekst også sjarmere en del "vestlige" TV-tittere på finalekvelden (om den kommer så langt). Det skinner igjennom at lydkvaliteten på live-sendingen hjemme i Azerbasjan ikke er den beste. Kanskje vil hun skinne ennå mer når slike tekniske ting er på plass i Oslo.

Nummer 5: Norges Didrik Solli-Tangen med låten "My Heart Is Yours"
Som du sikkert forstod over: Dette er unntaket som jeg ikke skal stemme på, rett og slett fordi jeg ikke kan. Uansett: Da jeg hørte denne sangen i den andre norske GP-delfinalen var jeg overbevist om at den kom til å gå til topps. Samtidig var jeg overbevist om at dette ikke er en låt som kan vinne hele Europa. Nå er jeg nok ikke like pessimistisk lengre. Av mangelen på gode konkurrenter tør jeg ikke avskrive at fedrelandet vinner for andre året på rad.

Nummer 4: Sveits' Michael von der Heide med låten "Il Pleut De L'Or"
Dette er den første sangen på listen som er en skikkelig gjennomført Eurovision-låt. Refrenget setter seg raskt på hjernen og Michael von der Heide regelrett stråler både på scenen og i sin musikkvideo. Det er tydelig at han stortrives med det han driver med. Stort pluss for det.

Nummer 3: Islands Hera Björk med låten "Je Ne Sais Quoi"
Vi går fra listens første gjennomførte Eurovision-låt, til en av arrangementets beste i samme kategori. Island har aldri vunnet Eurovision, på tross av at de har hatt svært mange gode bidrag. Senest i fjor hadde nok våre islandske medbrødre og -søstre stukket av med seieren, om det ikke hadde vært for en viss Alexander Rybak. Vakre Yohannas "Is It True" gikk rett hjem hos de fleste av oss. Denne gangen er vokalen likevel mange hakk sterkere enn det Yohanna kunne stille opp med. Hera Björk synger som en drøm og låten er særdeles fengende. Denne håper jeg virkelig får mange stemmer!

Nummer 2: Romanias Paula Selving & Ovi med låten "Playing With Fire"
Vi fortsetter i samme kategori, altså gjennomførte Eurovision-låter. Et pluss i margen bør noteres med en gang: Ovi, som er norsk, kom i 2009 helt til den norske Grand Prix-finalen. Sammen med en annen nordmann, Simen Eriksrud (mannen bak Muris fantastiske låt "Yes Man" og en rekke Donkeyboy-schlägers) har han også produsert denne ekstremt fengende låten. Hans kvinnelige motpart, Paula Seling, er en av Romanias mest kjente kvinnelige artister. En svært Eurovision-vennlig melodi som bør få minst én SMS-stemme fra alle nordmenn som elsker sitt Norge. Det er jo nesten som å få muligheten til å stemme på sitt eget land!

Nummer 1: Estlands Malcolm Lincoln med låten "Siren"
For å si det med komilegendene Monty Python: "And now over to something completely different". For Estonias låt er virkelig "annerledes". Å høre på versene i denne sangen er som å høre en ny utgave av David Bowie. Ja, for han synger faktisk så god engelsk. Tro det eller ei: Denne låten er så annerledes at til og med en øst-europeer faktisk synger svært overbevisende på det fagre verdensspråket. Det er positivt. Dessuten er refrenget svært festlig. Sært, men svært festlig. Uten tvil er dette en sang som enten vil bli elsket, eller fullstendig hatet. Derfor avhenger svært mye av hvilken stemning Europa er i hjemme i stuen på lørdagskvelden 29. mai.

Tilslutt vil jeg ta med en sang til som ikke fikk plass på listen, men som også er en forholdsvis bra låt. Jeg snakker selvfølgelig om Israels bidrag "Milim" med Harel Skaat. God stemme, godt refreng.

På høy tid: Ha'aretz med nye nettsider

2010-05-03T18:34:00.003+02:00

Faksimile fra nye Ha'aretz.com.

De har ikke akkurat sett ut, de engelske nettsidene til den venstreorienterte israelske avisen Ha'aretz. Nå har det imidlertid skjedd forbedringer.

Ta deg en titt og les nyheter fra en solid israelsk kvalitetsavis. "Ikke akkurat tabloid" er nok en treffende beskrivelse.

Gratulerer, Chelsea

2010-05-03T08:17:00.003+02:00

Det er vel på tide å krype i støvet.

Gratulerer med seriegullet, alle Chelsea-fans!

Husk på den følelsen dere kjenner nå, når The Double er (så godt som) sikret. For det blir umåtelig lenge til neste gang.

Neste år - og tiåret deretter - skal Sir Fergies menn regjere Øyriket.

Topp tre: Verste Eurovision-bidrag i 2010

2010-04-25T11:46:00.004+02:00

Her kommer O'Bakkens høyverdige kåring av de tre verste bidragene i Eurovision Song Contest 2010. "Nyt" det!

Nummer 3: Storbritannias Josh Dubovie med sangen "That sounds good to me"
Vel, kjære Dubovie. Det kan hende denne sangen høres "good" ut for deg, men det gjør den ikke for så veldig mange andre. Grusom dårlig vokal, grusom koreografi, grusomme dansere - rett og slett helt krise. Lykke til med lyttingen.

Nummer 2: Nederlands Sieneke med sangen "Ik Ben Verliefd"
I denne usalige blandingen av sigøynertoner, tradisjonell nederlandsk folkemusikk, Da Capo-stil, lilla og utdatert Bobbysocks bekledning og en ellers nitrist melodi som ødelegger hodet ditt, forsøker Nederland å ta livet av Europas fjernsynsseere i slutten av mai. Sukk!

Nummer 1: Russlands Music Group of Peter Nalitch med sangen "Lost and forgotten"
Er det en sang du vil at skal bli "lost and forgotten", så er det bidraget til våre russiske naboer. Dette er uten tvil årets desidert mest uoverkommelige låt. En forkastelig dårlig vokal, en fullstendig meningsløs tekst og en dialog midt inni sangen som du bare MÅ legge merke til fordi det er så umenneskelig malplassert. Dette er rett og slett noe av det mest absurde jeg kan huske å ha sett i Eurovision. Punktum.

Norge Rundt svikter ikke

2010-04-23T19:41:00.002+02:00

NRKs hallomann: - Møt ekteparet som kler seg ut til hverdags - nå i Norge Rundt!

Takk og pris for statskanalen, som lager fjernsyn for enhver (!!!) smak.

Og klubben ble: Dagenham & Redbridge

2010-04-20T23:03:00.003+02:00

Etter en blogg-kampanje der jeg fikk mye hjelp fra lesere til å finne min nye favorittklubb nede i det engelske ligasystemet, har jeg endelig bestemt meg: Den nye favorittklubben min på lavere engelsk nivå er Dagenham & Redbridge.

Saken var enkel: Jeg ba om hjelp til å vurdere de mest britiske navnene som er å oppspore i det britiske ligasystemet, fra Football League og ned til Conference Division. Men personlig hadde jeg også noen egne kriterier:

- Klubben måtte ikke "stå i fare" for å rykke opp til Premier League, fordi da ville sjarmen bli borte.
- Den måtte også holde til et sted i England som ligger praktisk til, i enten Manchester eller London.

Og begge disse kriteriene ble oppfylt. "Daggers" hører til i League Two og har på ingen måter kvaliteter til å rykke opp til Premier League på denne siden av evigheten. Dessuten hører de til på Village Road (kapasitet: 6.000) i Øst-London, som er helt ypperlig når en er på Englands-reise.

Men hvem er så dette nye favorittlaget mitt i fra Dronning Elisabeths hjemsted?

Dagenham & Redbrigde er, som navnet antyder, en sammenslåing av klubbene Dagenham og Redbrigde. Denne fusjonen fant sted i 1992, så klubben i sin nåværende form er ikke gammel. I 2006/07 rykket de opp fra Conference til det profesjonelle ligasystemet, eller League Two. I fjor havnet de på en respektabel 8. plass, som også er klubbens beste plassering noensinne.

Når det gjelder rivaler blir det her interessant. To nærliggende lag heter nemlig Leyton Orient, som er en annen klubb med et svært britisk navn, Southend United og Premier League-laget West Ham United (merk deg det Yngve).

Klubbens dyreste salg skjedde faktisk i det forhenværende januarvinduet, da Solomon Taiwo ble solgt til walisiske Cardiff City for 200.000 pund, mens det dyreste kjøpet er David McCrory fra Plymouth Argyle for et femsifret pundbeløp. Han spiller fortsatt i klubben. Det kan også nevnes at keeper Tony Roberts, som også han fortsatt er fast inventar på Village Road, er den eneste keeperen i FA-cupens historie som har scoret mål. Det gjorde han mot Basingstoke Town oktober 2001 i fjerde kvalifiseringsrunde.

Rekordseier er 8-1 mot Woking i 1994, mens rekord i antallet tilskuere skjedde i en tredjerunde kamp i FA-cupen mot ærverdige Ipswich Town med 5.949 besøkende.

Deres drakter er dessuten røde og blå, bortedraktene er skinnende helgule.

Dette blir rett og slett moro. Når neste lønning kommer blir det ny Daggers-drakt!

Ha en strålende kveld.

Alternative ferieplaner

2010-04-19T11:07:00.006+02:00

Faksimile fra db.no.

Siden "asketorsdag" stort sett ser ut til å komme hver eneste ukedag i det siste, er det kanskje på tide å legge om ferieplanene for sommeren (eller for en annen tid på året).

Personlig skal jeg til Fotball-VM og se på bl.a. Tyskland i månedsskiftet juni/juli, så jeg håper jeg slipper å måtte gå til det steg å skrinlegge min egen reise. Da blir det fort ikke mye til VM heller dersom ingen europeere kommer seg sørover.

Men. Det var ikke mitt poeng. Jeg ønsker nemlig å å foreslå noen alternative feriereiser. Ting som jeg, som hater det å fly mer enn noe annet (fordi det er så uansvarlig kjedelig), bare drømmer om å gjennomføre - men som ingen gidder å "joine" meg på.

Her er noen forslag, hvor flere er delvis selvprøvde:

1. Ta busslappen sammen med tre venner. Kjøpe en toetasjers buss, innrede den som en "Camping-buss" så man kan bo i den. Kjøre fra Oslo, gjennom Europa, Tyrkia, Syria, Jordan og ende opp i Israel. Der blir dere to uker og kjører samme vegen tilbake igjen.

2. Ta interrail i Europa, for å få med seg (noen av de) følgende serverdigheter:
- Tysk 3. Bundesliga-kamp med Eintracht Braunschweig på Hamburgerstrasse Arena i Braunschweig, Tyskland.
- Det himmelske julemarkedet i Basel, Sveits.
- Sveitsisk toppseriekamp i Basel, med FC Basel.
- Det lokale jødiske museet i Basel.
- London.
- Manchester.

3. Kjøre til Frankrike og se Tour de France. Peke og le av franskmenn som snakker så stygt et språk.

4. Ta en helgetur til Berlin for å leve på deres livsfarlig gode Döner-kebab.

5. Kjøpe en gammel lada og kjøre rundt i Vest-Russland tre-fire uker (Med lada er det ikke problemer å få tak i reservedeler der borte).

6. Kjøre til Globen arena i Stockholm for å få med seg den svenske nasjonale finalen i Melodifestivalen.

7. Ta "Amerika-båten" og starte et nytt og bedre (?!) liv i "The Land of Dreams".

8. Kjøre ned til og rundt i Balkan-området for å sette seg inn i krigssituasjonen og splittelsene der de siste tiårene.

9. Harry-tur til Sverige for å handle deilig EU-kjøtt.

10. Eller du kan rett og slett holde deg innenlands og reise til Nordkapp, via vestkysten og Lofoten, for å få med deg alt det ekstremt vakre som verdens beste land har å tilby.

11. Reise rundt til ulike konsentrasjonsleirer i Tyskland, for å sette seg inn i grusomhetene fra Den andre verdenskrig.

12. Ta en anglofil feriereise, der du kjører rundt (delvis ved hjelp av båt) til samtlige av landene som er underlagt monarken av England i The Common Wealth.

13. Fotballsafari i Europa.

14. Leie en bil og ta en god luthersk pilegrimsreise til reformator Martin Luthers ulike oppholdssteder i Tyskland, da særlig for å se dassen hans i Erfurt.

Jeg synes ærlig talt mange av disse forslagene er glimrende. En ferie uten å måtte ty til de drepende kjedelige flyturene er jo visselig en ubeskrivelig mye bedre ferie!

God tur.

- Sverige vinner Eurovision i Oslo

2010-04-19T10:46:00.003+02:00

Faksimile fra Aftenposten.no.

I allefall om det skal gå slik Aftenpostens musikkanmelder Robert Gjestad tror.

Han gir nemlig den obskure svenske låten "This is my life" av Anna Bergendahl terningkast fem og mener det er den beste låten i Eurovision Song Contest 2010.

Jeg er så sterkt uenig at jeg herved erklærer: Skulle Anna Bergendahl vinne Eurovision 2010, så lover jeg å sykle fra Oslo til Globen arena i Stockholm, til den nasjonale svenske Melodifestival-finalen i 2011.

All sannsynlighet taler for at jeg ikke kommer til å angre på hva jeg nå har lovet, når finalen i Fornebu Arena 29. mai er unnagjort.

Tvi-tvi Europa.

Israels Eurovision-bidrag

2010-04-13T11:02:00.004+02:00

For du som leser dette på Facebook: Se YouTube-linken her.

Her har du Israels bidrag i Eurovision 2010!

Hans navn er Harel Ska'at og han er "budy" med den gråtkvalende vakre Shiri Maimon, som i 2005 kom på fjerdeplass i den internasjonale finalen med sin nydelige ballade "Hasheket Shenishar".

Sanget han fremfører heter "Milim", som betyr "ord" i flertall (altså: words). Den har allerede av flere Eurovision-eksperter blitt tippet som å være en mulig konkurrent om førsteplassen, sammen med Didrik Solli Tangen, uten at lille jeg kan se at noen av dem kan vinne dette her.

Uansett: Verken Norge eller Israel kommer på sisteplass. Det er i allefall sikkert. Denne kommer til å hanke nok med poeng til å få en respektabel plassering. En ok+ låt fra Israel.

Sangen kan også kjøpes på iTunes.

Kvitter Sir Alex seg med Berba?

2010-04-13T09:07:00.003+02:00

Faksimile fra tv2sporten.no.

Ja. Liksom.

Og katolikkene ønsker å kvitte seg med paven.

Dagens Martin Luther-sitat

2010-04-12T18:25:00.002+02:00

Når du slår opp evangelieboken og leser eller hører hvordan Kristus kommer her eller der, eller om hvordan noen blir bragt til ham, skal du ved det høre prekenen eller evangeliet som ved hva han kommer til deg eller du blir bragt til ham. Altså er det å forkynne evangeliet intet annet enn at Kristus kommer til oss, eller at man bringer oss til ham. Men når du ser hvordan han virker og hjelper enhver som kommer til ham, og som blir bragt til ham, skal du vite at troen virker det samme i deg, og han tilbyr din sjel akkurat samme hjelp gjennom evangeliet.

Reformator Martin Luther

Ulovlig trist lovforslag

2010-04-02T14:39:00.004+02:00

Faksimile fra NRK.no.

Norges fremtid ser faretruende rød ut.

Norge er et vakkert land. Med sine fjorder, sine fjell, sine skoger, sin kystlinje og sitt unike landskap helt oppe i nord. Vi har mest penger, vi har flest velferdsgoder, vi er høyt utdannet, vi har et fantastisk kongehus og har ingen åpenbare fiender. I det store og det hele er det nesten for godt til å være sant.

Noe mindre "for godt til å være sant" blir det ikke når vi tar med i beregningen det jeg elsker aller høyest med vårt fantatiske og forskrudd vakre land. Nemlig at vi er et av de eneste I-land i verden der det er lov for en fotgjenger å gå på rød mann.

Kanskje er det noe av det mest provoserende med å være på sydenferie. Sjelden kjenner jeg kjødet eller "det gamle mennesket" i meg så sterkt som når jeg står på rød mann i Jerusalem, Basel eller London. Det er ingen biler i nærheten. Jeg vet likevel at jeg som kristen må følge et lands lover - og vente.... på grønn mann. Uansett om 70 prosent av landets egne innbyggere ikke bryr seg katten og politiet bryr seg enda mindre.

Men nå ønsker altså Statens Vegvesen å innføre forbud mot å gå på rødt lys også i Norge. Det på tross av at vi har ingen millionbyer, vi har svært liten trafikk i forhold til mange andre vestlige land og ikke noe høyere dødstall for fotgjengere i forhold til folketallet enn hos noen av dem.

Tanken på å stå i Brugata klar til å gå over fortauet, men med en påtvunget "pustepause" på halvannet minutt for å vente på grønn mann, er kvelende. Tanken på å måtte trykke på knappen på trafikklyset for å markere at en fotgjenger venter på å komme over, i stedet for å bare gå før bilene kommer, er et mareritt.

For oss som elsker det pulserende stresset som følger med et byliv, så er det for mye for langt å kreve at vi skal komme oss 30 sekunder senere inn på butikken enn det vi ville gjort tidligere. For oss er det nok til at vi ikke gidder å gå på butikken i det hele tatt.

Jeg ber innstendig Statens Vegvesen tenke seg om alt for mange ganger før de innfører noe så hodeløst som forbud mot å gå på rød mann. Siden dette ikke strider med bekjennelsen er jeg jo nødt å bøye meg, dessverre. Jeg håper dere dropper hele opplegget.

NEEEEEEEEEEEEEEIIIIIIII!!!!!!

2010-03-26T16:46:00.004+01:00

Faksimile fra DagenMagazinet.no.

Det er med en enorm sorg jeg registrerer at DagenMagazinets sjefsredaktør Odd Sverre Hove sier opp sin stilling.

Jeg var seksten år da jeg for første gang holdt en Dagen-avis i hendene. Kort tid i forveien hadde jeg kjøpt og lest Odd Sverre Hoves meget solide bok "Mediekampen om Israel", hvor det var vedlagt en reklamebrosjyre for den tradisjonsrike evangeliske avisen. De tilbudte meg et fire uker langt gratisabonnement. Som ung og glad i en konservativ og tydelig kristendom, slo jeg til umiddelbart. Siden har jeg ikke sett meg tilbake.

Fra dag én har hans klare lederartikler intet mindre enn oppdratt meg som kristen. Som troende var jeg en usikker sjel. Usikker på min konfesjonelle tilhørighet. Usikker på dette med "nåden og evangeliet", som jeg ikke fikk til å gå helt opp. Jeg blandet sammen tro og gjerninger på en usunn måte. Men utallige ganger i løpet av mine tenår var det Hoves (eller for den saks skyld Kleppas) ledere som gav meg sjelefred og som fikk meg til å innse at jeg har fred med Gud. Også politisk og moralsk har de begge utallige ganger korrigert meg på synspunkter der jeg ubevisst eller bevisst har vært på store avveier. Det er jeg utrolig takknemlig for.

Det var noe fengslende ved disse lederne til Hove. Hver dag når posten kom bladde jeg forbi forsiden for å komme til avisens kjerne, nemlig lederartikkelen. Hans fokus på Israel, rett skjelning mellom lov- og evangelium, kirken, verdidebatten i samfunnet og andre ting som opptok meg, var fengslende interessant lesestoff. Sjelden, eller aldri, følte jeg meg uenig i det som ble skrevet - noe jeg fortsatt kan si med hånden på hjertet. Kun sju ganger så lenge jeg har hatt avisen, enten det har vært Hove, Kleppa eller Selbekk som har forfattet innholdet, har jeg vært uenig med innholdet i en lederartikkel i Dagen eller DagenMagazinet.

DagenMagazinet ja. Overgangen fra Dagen til DagenMagazinet har vært svært spennende under Hoves ledelse. Med svært, svært mye spennende stoff også utenfor tradisjonelle lutherske kretser, som har gitt avisen en mye større og sunnere bredde. Men samtidig er det fortsatt rom for de gode og "trauste" bedehussakene, om oldemor innerst i Fjordane som strikket sokker til den lokale basaren. Noe mer sjarmerende nyhetsstoff skal du lete lenge etter.

Og Hove har vært tydelig. Meget tydelig. Det har vært en mann som ikke har vært redd for å tale verken Rom eller "Oslo-piffen" midt imot. Og det har vært en fornøyelse, fra dag én til siste slutt, å få være en trofast og engasjert leser. Antallet lederartikler mitt hode har "konsumert" de siste årene, også fra Hove, er høyere enn jeg selv kan forestille meg. Hver eneste en har vært en fryd.

Med stor ærbødighet retter jeg derfor en stor, stor takk til Odd Sverre Hove, for de mange fantastiske årene du har gitt meg som Dagen- og DagenMagazinet-leser. Du har vært en stor skikkelse for avisen og står ikke noe tilbake for Arthur Berg i betydningen du har hatt.

Hjertelig tusen takk fra en svært fornøyd leser, som nå er i sorg.

I det minste én god nyhet i dag

2010-03-26T16:35:00.004+01:00

Faksimile fra NRK.no.

Little Steven skal regissere og spille i en ny norsk mafiaserie!

Det er selvfølgelig NRK som slår på stortrommen når mannen kjent som gitarist til Bruce Springsteen og høyrehånden til Tony i HBO-produksjonen "Sopranos" nå stiller opp for den norske mafiaserien "Lilyhammer".

Vår elskede statskanal opplyser at serien skal være en actionkomedie som er ment å favne bredt. De tror til og med det er solid nok til å kunne vinne en Emmy!

Gjett om jeg gleder meg. Se intervjuet med Little Steven på Skavland i kveld!

Takk, NRK! Takk for at dere er til!

Gratulerer, Amerika!

2010-03-22T13:37:00.003+01:00

Faksimile fra DagenMagazinet.no.

En pro-republikansk hyllest av demokratene og de få republikanerne som stemte for en helsereform i senatet søndag.

Dermed er det klart: USA får helsetjenester for alle. De fattige amerikanerne som ikke har råd til helseforsikring og som ikke eier nålen i veggen, får dekket sine utgifter av dem i samfunnet som har råd til det.

Dette er en seier mot den kyniske og markedsliberale delen av det republikanske parti, som kun tenker på profitt, seg selv og sin egen lommebok. Raushet og godhjertethet har det ikke akkurat ost av på den kanten av partiet, dessverre. Det har i grunnen, som Republikanerparti-patriot, vært ganske flaut å se hvilket fanatisk lavnivå man har klart å dra debatten ned på, særlig fra mange kristne velgere og politikere. Tenk at man klarer å kalle president Barack Obama for antikrist, på grunn av at han forsøker å skaffe legehjelp til sårt trengede. Større mangel på saklighet og bibelsk dekning skal du lete lenge etter - og det sier undertegnede som selv ikke akkurat er noe Obama-fan.

Gratulerer, Amerika - både dere rike og dere fattige. For det er en velsignelse å gi til dem som trenger det. Og det er en velsignelse for dem som trenger det, å få den hjelp de ikke har mulighet til å skaffe seg selv.

Overhuset "moderniseres", dessverre

2010-03-15T10:09:00.007+01:00

Faksimile fra NRK.no.

Hva skjer med Storbritannia?

Som du kanskje vet: Storbritannia har vært den mektigste sjømakten i verden i århundrer. De har hatt en flåte ingen andre har kunnet måle seg med. Common Wealth har på sitt ypperste vært det klart største imperiet i hele verdenshistorien. I allefall siden en viss Noa m/familie hadde stort sett hele planeten for seg selv.

I alle disse år har de mektige britene levd og åndet av og for tradisjoner. Det som ikke hadde vært gjort før skulle sannelig ikke gjøres på nye og mer "moderne" måter. Nei, der har det kun handlet om å være konservativ i alt - alt. Og de bøyde ikke av i fra imperiets viktigste prinsipp: å holde seg konservativ i ethvert spørsmål av større og (helst) mindre nytte/verdi.

For eksempel har de ulike britiske departementsbygninger hatt - og har - hver sin katt som løper rundt i lokalene og spiser på statens regning. Dette var selvsagt noe som var svært nyttig i tider der mus og andre hedenske dyr var et grunnleggende problem. Men slikt handler ganske fort ikke om nytteverdi lenger for en brite. Det handler om tradisjoner. Derfor har også denne tradisjonen blitt bevart, leeeenge etter at skadedyrfjerningsindustrien så dagens lys.

Men nå skal Storbritannia altså avskaffe den mest kjente av alle britiske tradisjoner; det en gang så mektige, men nå så avmektige og unyttige Overhuset. Her sitter en gjeng med adlede helter og heltinner, folk som har arvet setet i fra sine forfedre og foreldre, samt kirkens egne representanter. Det er i høyeste grad en udemokratisk institusjon, en lekestue for de adelige der de later som de er samfunnsengasjerte utover sine egne interesser om å bevare tradisjonens klasseskille, adelen og Overhuset.

Heldigvis, må en jo si, blir ikke disse tradisjonene helt borte. Etter den nye ordningen som Underhusets regjering foreslår, skal parlamentet fra nå av bestå av to kammer. Regjeringen vil kun være ansvarlige overfor det ene av disse kamrene, tilsvarende dagens Underhus. Men man ønsker å demokratisere Overhuset, fordi dagens ordning er for "umoderne", forklarer Samferdselsminister Lord Adonis.

Men. Èn ting skal Storbritannia ha. Hadde dette vært i Norge eller andre "moderne" land, hadde Overhuset blitt avskaffet og hele ideen kastet på bålet. Nytteverdien og behovet hadde ikke vært tilstede, så hva hadde da vært vitsen? Likevel er ikke den britiske regjeringen interessert i å fjerne todelingen av styresystemet, slik den har eksistert i århundrer. På tross av at Overhuset også i sin nye form blir minst like maktesløse, unyttige og innflytelsessvake, så bevarer man en kjerne av idéen om en todeling av maktstrukturen (om den i det hele tatt kan kalles maktstruktur, siden det altså bare er en av "delene" som har reel makt).

Lykke til med moderniseringen, Storbritannia! Jeg er ikke uten videre positiv, men er likevel glad for at mye fortsatt blir som det alltid har vært.

Alt annet ville vært uakseptabelt hipt og fresht.

Stopp antisemittismens forpestende løgner

2010-03-14T00:34:00.008+01:00

Faksimile fra NRK.no.

Det er fra før kjent at jøder i Malmö regelrett flykter til Israel, for å slippe unna den intense antisemittismen i byen. Den samme stanken kjenner vi tiltar også i vårt eget land.

I et intervju med NRK1 sier en jødisk familiefar at de flytter på grunn av en økende trakassering av barna hans, og dem selv, på skole og åpent i byens gater. Det er forkastelig å tenke på at et demokratisk og menneskerettighetskjempende Norden ikke klarer å gi sine egne minoriteter den beskyttelse de har rett på og fortjener.

Ekstra tankevekkende er det at familien til intervjuobjektet flyktet til Sverige fra Sovjetunionen på slutten av 1800-tallet for å få et bedre liv der. Nå gjentar historien, sier han.

I NRK1 sin sak om jødehat i Lørdagsrevyen blir det klart at jødehaten i Norge også øker som aldri før. Statskanalen intervjuer fire lærere på skoler med stort muslimsk flertall, og den virkeligheten de beskriver er helt hårreisende (uthevelser er mine egne):

Lærer 1: Det er en notorisk uthenging av jøder. Alt fra vitser til åpenbare drapsrusler. […] Å rose Hitler for det han gjorde med jødene er en annen gjenganger fra elever ved min skole. Det verste med dette er at jødehat er blitt helt legitimt i store elevgrupper med muslimsk bakgrunn.

Lærer 2: Jeg ser jødehatet spesielt i samfunnsfagtimene. Elever sier jøder styrer alt, hele Vesten styres av jøder. […] "Angrepet på Tvillingtårnene i New York 11. september 2001 var det jødene som stod bak." I min klasse er det slik at hvis noen sier de støtter terroisme, så er det noen som protesterer. Men hvis noen gir utrykk for jødehat, er det ingen som protesterer.

Lærer 3: Flere elever hånflirer når jeg snakker om Holocaust. En gutt reiste seg og kommanderte meg til å stoppe å snakke om jøder og Holocaust.

Lærer 4: "J***a jøde" er et mye bruk skjellsord i timene. Hadde jeg vært jøde ville jeg følt det veldig krenkende. Disse uttalelsene er et stort problem.

Heldigvis uttrykte Muslimsk råd i NRK1s reportasje stor bekymring over dette og understreket sterkt at dette er noe som må bekjempes. Det har jeg tro på at rådet vil arbeide med. Jeg har også tro på at den normale muslim vil ta avstand fra disse motbydelighetene, som vokser og vokser i omfang.

For saken er at dette ikke bare er guttestreker! Et sted har disse muslimske elevene fått slike håpløse og historieløse ideer fra, enten det er fra sine foreldre, venner, kulturen i hjemlandet eller gjennom muslimske fjernsynskanaler av mer usunn sort. De må ikke få stå uimotsagt.

Samtidig er det ikke bare blant muslimer at jødehatet vokser. Enten det er fordekt som notorisk Israel-hat, som antisionisme eller noe annet, så er det klinkende klart: Jøder er like forhatt, misforstått, underkuet, mislikt, mistenkt, forhåndsdømt og fordømt som de har vært i over 2000 år. Absolutt ingen er immune og det finnes kun én kur: Opplysning, opplæring, irettesettelse! Det er ingen sak man ikke kan da del i fordi en ikke "gidder å sette seg inn i saken". Jødene er få. Går det først virkelig over styr er de forsvarsløse, nakne og alene. Da kan vi sitte der med luen i handa og angre på at vi ikke gjorde noe tidligere, men det vil pine vår samvittighet. Det er nå kampen står. Det er nå den må vinnes.

Intet hat er så intenst, så urettferdig, så ubarmhjertig, så farlig og hjerterått som jødehatet. La ikke dem som bedriver denslags få det siste ordet! La dem ikke få forpeste samfunnet vårt med djevelsk og primitiv løgnpropaganda uten å bli talt til rette.

For til syvende og sist så er det nå slik: Taper jødene sin frihet, så har vi alle tapt.

Hva gjør vi når russerne kommer og tar oss?

2010-03-12T08:55:00.004+01:00

Faksimile fra nettavisen.no.

Når enden er god...

I en sosialistisk verden er menneskeheten god. Der er det alltid fremskritt. Kanskje skjer det i et øyeblikk noe som tar oss ett skritt tilbake, men kun etter at vi allerede har gått to steg frem. Sammen. Som en leirklump - lett å forme - der det ikke er plass for individualitet og utfoldelse. Men der alle er massen.

Ikke minst gjelder dette på krigens, eller skal vi si fredens område. Sakte, men sikkert - i allefall så lenge marxistene sitter ved makten - beveger vi oss nærmere et komplett utopia. Det utopia der gresshopper, løver og mennesker spiser av det samme økologiske gresset. Der kalvene får ha kumors melk for seg selv. Der oksepappa aldri blir til steik på grillen og der russere, arabere, amerikanske demokrater, nordmenn, reaksjonære marxist-søramerikanere og kinesere lever i en orgie av fredelig sameksistens. Som massen.

Der det ikke finnes noen religion. Der alle er for opplyst og for frigjort i fra maktens tyranni til å kunne ha bruk for et så undertrykkende og tåpelig prosjekt som "Gud". Der alle går rundt nakne, der ingen har bruk for å være i et ekteskap, der temperaturen på jordkloden holder seg stabil og der ingen tjener mer enn andre. Sjefene er avskaffet og lønnen hans er fordelt ut til "gølvet". Kvinnene er frigjorte og likelønnede, og mennene har lagt fra seg enhver såkalt "hersketeknikk". Sist, men ikke minst betaler ingen noen ting for å ta trikken.

Slik blir kanskje vårt Norge, vårt Norge en dag. Et utopia, der militæret er avskaffet. Der freden råder. Der vi alle eksisterer som det éne; massen.

O'masse.
Du som er alt i alle.
Du som gjør oss alle like.
La meg ei utfolde meg selv.
La meg ei tro på noe annet,
enn deg, kjære fellesskap.
For intet annet er.

Lukten av lyngen har inntatt byen. Motorvegene er avskaffet. Gud er død. Trær og busker er plantet på Egertorget. Hunden og katten slikker hverandres sår, skapt av fortidens plager. Men de plager finnes ei mer.

Statsministeren, det er oss-et. Stortinget er trampet ned - av oss-et. De undertrykte er borte. forsvarsdepartementet likeså, etter årevis med målrettede kutt i budsjettet.

Men si meg, kjære sosialister: Hva hjelper alt dette om russerne kommer og tar oss?

Du leverer!

2010-03-10T23:28:00.004+01:00

En temmelig kjekk fyr iført anti-Glazer gult og grønt-skjerf (faksimile fra tv2sporten.no, kl 23:30).

David Beckham. Hyll, hyll, hyll.

Det må virkelig kunne beskrives som en av mine beste opplevelser som Manchester United-supporter den kvelden Wayne Rooney sørger for at klubben i mitt hjerte slår møkkaitalienerne fra Milano med 4-0, eller 7-2 totalt etter to oppgjør.

Men ikke bare fordi vi gruste primadonnaene fra Middelhavslandet, men fordi David Beckham vendte hjem til Old Trafford - hans første hjem. Og hvilken kamp han leverte etter at han ble byttet inn etter rundt 70 minutter. Milimeterpresise innlegg og en arbeidsmoral og stå-på-vilje som han har hatt siden han debuterte som 17-åring.

Og da min barndomshelt, som fortsatt leverer på et høyt internasjonalt nivå, ble klappet inn med tramping og synging fra tribunene (bortsett fra noen idioter som buet, som tydeligvis ikke vet å sette pris på det han var for klubben), da trodde jeg øyeblikket var komplett. Han strålte. Jeg strålte. Fansen strålte. Det var strålende.

Likevel skulle kvelden toppe seg ennå litt mer. Det skjedde først etter kampslutt, da Beckham - som du ser av bildet over - ikledde seg gult og grønt skjerf, som symboliserer Manchester United-fansens opprør mot og forakt for klubbens eiere fra Glazer-familien. Beckham har alltid ment det når han har sagt at han elsker klubben og at han angrer på at han i det hele tatt dro. Jeg kjente beviset om at han var og er en sann supporter, ble endelig fastslått ved å se det skjerfet over hodet hans. In your face til alle som mener at han sier han fortsatt er fan bare fordi han er så sabla høflig!

Han er vår, Milan og Galaxy. Si takk for låna!

"Jeg vinner aldri noe"

2010-03-10T17:14:00.002+01:00

Nei, det er helt sant. For det har jeg aldri gjort. Ikke før nå.

Kun ved å sende en e-post til Rockefeller og bekrefte at jeg er over 18 år, vant jeg gratisbillett til Mika-konserten på Sentrum Scene den 17. mars!

Ifølge Rockefeller er det fortsatt flere billetter igjen. Noen som blir med?

Jeg fant helten min Speak på iTunes!!!

2010-03-10T12:37:00.006+01:00

For dere som kjenner Speak The Hungarian Rapper, så er dette store nyheter: Singelen hans ligger på iTunes!

Her får du den kjente klassikeren Stop The War i ikke mindre enn fem (!!!) ulike versjoner. Blant annet den vanlige versjonen, "Angel Remix", "Karmatronic Club Remix" og min personlige favoritt "Christmas Remix".

For dere som ikke har hørt om verdens verste rapper Speak, her er hans musikkvideo for "Stop The War". Jeg poengterer at han faktisk er seriøs, at han ikke later som at han er dårlig i engelsk og dette var et prosjekt som betydde mye for ham. Følg med på teksten under selve klippet, dersom du ikke klarer å forstå alt han synger. Le!

2003, I pray for God they people make the right decision
I don't wanna war. I just wanna peace. Stop the war. Check this.
I hope my black brothers feel the same like me
Dre, Snoop, Puff, L, Tupac Shakur, rest in peace. He was the best. My respect (yeee, c'mon)

I hate terrorists, and I understand you.
September 11, I'll never forget you. Rest in peace
Catch the bad man, stop your plan, bin Laden, thank Allah.
Yee c'mon. Stop the war. That's right.

Chorus:
Sometimes people make a war, don't know what is for (business)
Say you stop the war (yee c'mon, once again)
Sometimes people fight a war, don't know what is for (business)
Say you stop the war (yee that's right, c'mon)

I don't wanna war, I just want to live and love each other
My family, my friends. Nobody wants war. Life is short
Yee, c'mon, that's right. Check.

They just simple people, want simple life. Simple land, simple thing.
We have so many places. World is big. A place enough.
That's right. C'mon. Yee.

Don't make war any more. Show the right way. I pray. Don't kill each other
I don't wanna war. Stop your business. I pray for God, stop the war.
Yee, c'mon, that's right.

Chorus:
Sometimes people make a war, don't know what is for (business)
Say you stop the war (Yee c'mon, once again)
Sometimes people fight a war, don't know what is for (business) Say you stop the war (Yee that's right, c'mon, together)

We don't wanna war. Takacs Tamas, Varga Miklos, Bebe, Naszi,
My respect, Speak. I'll be back. Peace.

DETTE er fenomenale bilder

2010-03-08T08:02:00.004+01:00

Faksimile fra aftenposten.no.

Lite er mer rørende eller tilfredsstillende enn å se irakiske menn feire, på ordentlig arabisk vis, at de har gjort noe så fantastisk som å avgi sin demokratiske stemme.

Det er rett og slett en stor seier å se at man oppnår en valgoppslutning på 55 prosent, i et land preget av krig og terror. Truslene har også denne gangen haglet om bomber og vold i og ved valglokalene landet over. Men irakerne har møtt opp og trosset faren, noe det står dyp respekt av! De irakiske sikkerhetsstyrkene skal også ha gjort en meget god jobb for å forhindre angrep, noe som ikke er mindre gledelig.

Siden det er kvinnedagen og kvinnesaken ligger undertegnede tungt på hjertet, kan det også nevnes at Nyhetskanalen i dag (8. mars) hadde en fantastisk nyhet om at minst 25 prosent av parlamentsrepresentantene i Irak fra nå av skal være kvinner. Flere har blitt avbildet på valgplakater, med eller uten hijab, side om side med menn. Dét er en stor, stor seier for dem som har brukt krefter på å frigjøre og gjenoppbygge landet. Det betyr også at det blir mange representanter som tar kvinnenes behov og interesser på alvor.

Godt sagt og sant II

2010-03-03T13:18:00.003+01:00

- Kristne bærer hovedansvaret for avkristningen av Norge, mener samfunnsdebattanten Hanne Nabintu Herland.

Selv må jeg innrømme at jeg er svært usikker på hva jeg skal mene om den friske debattanten, men setter i allefall pris på at hun ofte forsvarer kristne, den kristne kulturarv og troens plass i det offentlige rom overfor de kristenblod-tørste haukene på venstresiden. Hun er også forfriskende politisk ukorrekt og frittalende.

Her er i allefall et sitat i fra hennes siste samfunnskritiske bok "Alarm" gitt ut på Luther forlag, som vi Bedehus-kristne nok må ta inn over oss.

"Jeg mener de troende bør være utadrettet og samfunnsengasjerte, være engasjert blant de vi lever sammen med. Kristne er blitt komfortable, kynisk kalde for den sosiale nøden. Hovedansvaret for avkristningen ligger hos troende mennesker som har boltet sine bedehusdører. Hvordan skal du elske din neste hvis du sitter innelåst i en menighet?" (Egen utheving. Sitat hentet fra DagenMagazinet.no)

En herlig "fra leveren-uttalelse" som nok dessverre ikke er særlig virkelighetsfjern heller.

Godt sagt og sant

2010-03-02T13:17:00.006+01:00

Jeg satt og leste på pensum i prekenhistorie-faget på Fjellhaug, da jeg kom over et godt sitat av Nørager Pedersen i hans bok "Prædikenens idéhistorie" (s. 15).

Klarer du å lese denne noe vanskelige dansken og forstå det, så har du fått med deg noe godt. Bakgrunnen for sitatet er forresten at han snakker om verset i Johannes-prologen som lyder "Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss."

"Under sin præeksistens [at Jesus eksisterte før skapelsen] som Ordet havde Jesus ladet verden blive til, det drejede sig om et ord med skaberevne. Det havde dog ikke kunnet udtales og høres blandt mennesker, uden at de måtte dåne af rædsel derved; men nu havde det inkarneret sig [at Gud Jesus ble født som menneske], det lød på et menneskes læber, Jesu Kristi, og hørtes af menneskers øren, hans troendes, og når det lød og hørtes, blev en ny virkelighed til, alt blev igen som på skabelsens morgen, da tingene var nye og friske.
Da Gud tog sig på at genoprette alting, skulle det altså ske gennem et forkyndt ord i Jesu mund; men samme Jesus var den, der i egen person som Ordet havde båret verden fra tidernes begyndelse."

Gud er stor!

Vinter-OL noe småtteri

2010-03-02T09:13:00.004+01:00

Faksimile fra nrk.no.

Ikke engang Northug og Bjørgen slår seertallene til Norges mest fantastiske TV-event.

De sier det er programmet hele Norge elsker å hate. Likevel er det uten tvil den mest sette norske TV-begivenheten her til lands. Vi snakker selvfølgelig om Melodi Grand Prix, selve høyepunktet i årskalenderen. Selve nyttårsaften for oss som mener det er både begynnelsen og slutten på en årssyklus av venting og spenning.

Jeg er ingen vintersport-mann, sett bort fra curling og hopp. Men gi meg en treminutters platt melodi, med discomoves, 1990-tallstoner og håpløs dansekoreografi. Da er jeg der.

Ut med Glazer

2010-03-01T10:34:00.003+01:00

Manchester Uniteds grønne og gule skare mobiliserer seg.

- Også i kristne sammenhenger har vi ekstremister

2010-02-23T21:49:00.007+01:00

Det er virkelig gripende når Vårt Land viser "sann" from ydmykhet på vegne av verdens kristenhet.

- Også i kristne sammenhenger har vi ekstremister, hevder avisen Vårt Land på lederplass.

Joda. Om man tenker på enkelte amerikanske kristne menigheter som mener at Gud hater homofile og at Gud hater både synden og synderen, så er det jo riktig. Når disse står og protesterer med store plakater under homovielser med påskriften "God hates fags", så er det forsåvidt også korrekt. Et annet eksempel kan være en luthersk prest som for et par år siden tok livet sitt i en katolsk kirke i Frankrike i protest mot den katolske læren - eller mangelen på den - om rettferdiggjørelse ved tro alene. Flere kunne definitivt vært nevnt. Og vi har en kirkehistorie som til tider ikke likner grisen, med vold mot jøder, muslimer, homofile, sigøynere - you name it. Alt dette vet vi og alt dette er sant.

Men VL nevner dette i samme åndedrag som de snakker om Mohyeldeen Mohammad, mannen som advarer mot at et nytt 11. september kan komme i Norge på grunn av avisenes karikaturtrykkinger. Mannen som ikke bare hater homofile, men som til media sier at han ønsker å steine dem i Allahs navn.

Det er sannelig ingen tvil om at hadde vi levd for bare 250-300 år siden hadde dette vært en holdning også blant kristne i den "kristne" delen av verden. Og som sagt: Det er sterkt beklagelig og det finnes ingen unnskyldning.

Men ser vi situasjonen i dag isolert sett, slik også Vårt Land analyserer verden i sin "eminente" leder, så er det rett og slett ikke tilfelle at store grupper av kristne "ekstremister" ønsker å drepe homofile ved steining, eller ønsker død og terror over "syndere" som muslimer og andre hedninger. Det er ikke engang en forenkling av situasjonen - det er fullstendig feil. Argumentasjonen er forøvrig klisslik den Dagbladet og andre sosialistpublikasjoner som får horn når de lukter kristenmanns blod, har brukt i en årrekke. Dessverre har Vårt Land gjort den feilen å tro at noe er sannhet bare fordi det er gjentatt mange nok ganger.

Håpløst av Vårt Land! Ydmykhet og ærlighet om kristnes feil og svakheter er sunt og bra, men da er det fint om det rimer sånn nogenlunde med virkeligheten. For all del. Vi er syndere og slettes ikke bedre enn andre. Men dette er imidlertid skivebom.

IKKE stem FrP

2010-02-23T21:49:00.003+01:00

Faksimile fra DagenMagazinet.no.

Kjære nordmann! Kjære, kjære nordmann! Våkn opp!

Det finnes ikke grenser for hva en FrP-politiker kan si uten at partiet taper stemmer på det. Nå er det på tide for Norges FrP-velgere å skjønne at man rett og slett ikke kan kaste bort 1/4 av valgstemmene på et parti som pisser på alt og alle som ikke er like vellykkede (og vestlige) som dem selv!

Med all respekt for voldtekstofre - all respekt - man kan bare ikke falle ned på overgripers nivå og bekjempe ild med ild. Det er på ingen måte i tråd med det bibelske bud om å gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss.

Check out the new blog!

2010-02-23T20:35:00.003+01:00

Yngvegutt i "hot hot" positur utenfor pietismens vugge i Halle, Tyskland for tre år siden (foto: Undertegnede).

Yngvegutt har endelig begynt å blogge, signe ham! Her har du adressen.

God lesning!

Hva er galt med smør på flesk?

2010-02-21T16:09:00.003+01:00

Ikke alle dagligdagse begreper er like enkle å forstå.

De siste ukene har jeg særlig forundret meg over et spesielt av disse begrepene; nemlig "smør på flesk". Hva betyr det egentlig?

Dette ble særlig aktualisert da jeg i dag var på kjøkkenet og lagde engelsk frokost (til middag, vel og merke), med bønner, pommes frites, toast, pølsesnabber, speilegg med smeltet ost på - og sist, men ikke minst - bacon, selvsagt!

Mens jeg gjorde klar en god dose Melange-margarin til å steke nettopp bacon oppi, kom den merksnodige kommentaren fra en av mine medstudenter:
- Hva er det du gjør? Du kan ikke steke bacon i smør.
- Hæ?, spurte jeg undrende. "Det kan jeg vel!"
- Nei, svarte han, "Det er jo smør på flesk!"

Nå er det kanskje bare meg som er dårlig til å regne, men sist jeg sjekket blir dette regnestykket slik: fett (bacon) + fett (smør) = mer fett. Altså er det noe positivt med smør på flesk, som jeg da også påpekte for vedkommende.

Det er likevel ikke bare i matveien at dette begrepet, og den tankemåten det representerer, blir fullstendig hoderystende. La oss tenke oss at du jobber (noe du sannsynligvis gjør) og sjefen din en dag sier til deg: "Jeg vil gi deg prestasjonsbasert bonus i tillegg til den lønnen du allerede får." Ut i fra logikken til min teologistudent-kollega - og dette begrepet - skulle du altså ha sagt nei. "Det er jo smør på flesk!"

Samtidig vil det jo bli helt meningsløst å fotografere på ferieturen din, med tanke på å ha noen bilder som en kan knytte minnene til. "Ikke nok med at du skal på ferien (flesk), du må i tillegg ta bilder av den (smør)!" Det vil også bli uhørt å vinne fotballkamper med mer enn et mål og forkastelig å ha mange venner eller en stor slekt.

Hva er det egentlig dette begrepet betyr? Det var spørsmålet innledningsvis, som her vil forbli ubesvart. Men et spørsmål til melder seg: Er ikke "smør på flesk" bare noe positivt?

Flotte vers

2010-02-20T12:45:00.003+01:00

Satt og koste meg med hebraisk fordypning da jeg plutselig kom over disse fantastiske versene som ble helt "som nye for meg" som det heter så flott.

Jes 26:1-4
1. På den dag skal denne sangen synges i Juda land: En sterk by, frelse han setter til festning og mur, for oss.

2. Åpne portene så et rettferdig folk kan komme inn, et folk som vokter sin trofasthet.

3. Den med et grunnfestet sinn, hans fred du bevarer i evighet. For i deg er hans lit.

4. Stol dere på Herren - for alltid. For i Herren Herren har vi en evig klippe.

Ha en fin helg!

Hundre år

2010-02-19T11:18:00.002+01:00

Hundre år med Drømmenes teater, siden 19. februar 1910. Banen har blitt bombet sønder og sammen av tyskerne og blitt revet ned og bygget opp igjen. Old Trafford har overlevd det meste.

Gratulerer alle Manchester United-fans!

Smarte Storbritannia

2010-02-14T14:40:00.006+01:00

Statsminister i verdensimperiet Storbritannia, Gordon "Robin Hood" Brown (faksimile fra e24.no).

Britene vet å imponere en hel verden på fotballbanen. Men nå har de også gjort det atter en gang i politikken.

Etter som jeg forstår med mine begrensede finanskunnskaper så ønsker statsminister Gordon Brown en skattlegging av alle internasjonale valutatransaksjoner på mellom 0,1 til 1 prosent per transaksjon for verdens rike land. Inntektene på dette vil gå til verdens fattige - på ekte Robin Hood-vis. Og dét uten at man må stjele til seg de rikes penger, slik Robin Hood-historien "lærer" oss så feilaktig på ekte "målet helliger midlet"-vis.

Man mener at dette også kan føre til mindre kortsiktig og høyrisikabel valutaspekulering - så to fluer i en smekk altså.

USA og andre rike land er selvsagt imot, fordi det koster dem penger (og fordi det å snakke om mer og høyere skatt for amerikanere er som å banne i kirken). Men han får med seg den borgerlige franske presidenten Nicolas Sarkozy, IMF og en rekke artister (som om det er det minste interessant med avdankede musikere som tror de har så forferdelig mye mer påvirkningsmakt enn de noensinne har hatt).

For en som er konservativ i økonomispørsmål, og dermed også pragmatisk og ikke-idealistisk, høres dette ut som forholdsvis positiv musikk til ørene.

Kva seier du? Vel, sannsynligvis så synes du ikke dette er det minste interessant. Kjenn at du er tilgitt.

Forkastelig av FrP

2010-02-08T15:00:00.005+01:00

Faksimile fra vg.no.

Sukk.

Etter å ha langet ut mot sosialistene tidligere i dag, kjenner jeg nå behov for å klikke på liberalistene på ytterste høyre fløy - bedre kjent som FrP.

Hvordan får politikere seg til å tenke at de skal nekte ulovlige innvandrere - mennesker av kjøtt og blod - legehjelp? Voksne, ansvarlige mennesker vil nekte sine medmennesker fundamentale menneskerettigheter, slik at de kan sanke stemmer på det. Maken til menneskeofring på populismens alter skal du lete lenge etter.

For dem handler det om innvandrings- og pengesparingspolitikk, stemmer, populæritet og fremmedfrykt. At forslaget bryter med universale rettigheter får så være. At de utviser en total mangel på nestekjærlighet likeså. At dette er kynisk, kaldt og etisk helt forkastelig bryr man seg lite om.

Det er FrP slik vi vanligvis kjenner det, selvsagt.

Halvorsens sosialistiske skoleutopia

2010-02-08T14:21:00.006+01:00

Faksimile fra nettavisen.no.

Sosialistenes manglende realisme og evne til å forholde seg til den virkeligheten alle oss andre kjenner som "realitetene", har ei forduftet.

Jeg begynner nesten å vri meg i søvne av sosialistenes totale mangel på evne til å se det vonde i mennesker av og til. Deres positive menneskesyn gjør rett og slett (svært mange) ting vanskelig for dem selv.

Kristin Halvorsen har sagt at hun vil ha en "kulere skole". Det skal hun få til gjennom sine nye skoleplaner. Mange av punktene er svært bra, men legg merke til disse punktene:

- Det blir mer praksis, flere valgmuligheter
- Evaluering for læring, ikke læring for evaluering
- Det skal bli Twitter, Facebook og blogg som en del av undervisningen.

Når det gjelder første punkt. Flere valgmuligheter høres jo ut som et forslag fra høyresiden. Så det er bra. Men mer praksis! Hva i all verden er det for et dødfødt prosjekt? Jeg husker i det minste selv at de timene jeg hadde i såkalt "Praktisk prosjekt" på Ungdomsskolen var mer skulk enn praksis. Det er sånn vi mennesker er. Vi vil gjøre det vi vil. Det vi må gjør vi kun om vi blir tvunget til det av andre eller av viktigere faktorer enn umiddelbar tilfredsstillelse av humøret.

Jeg tror de fleste forstår at viltre og hormonsprengte tenåringer trenger noe annet enn "gøy" på skolen. Flere og flere begynner på videregående uten å kunne lese og skrive skikkelig, mange av disse har store, store problemer. Flere og flere sliter med sine skriveferdigheter, fordi de er vant med å skrive søppelnorsk og dialekt på SMS-er, Facebook og Twitter. Men nå skal altså skolesystemet gjøre språkdøding til en del av undervisningen!

Det norske ungdommer trenger er mer teori, mer krav og mer disiplin. De trenger lærere med autoritet som tvinger "her og nå-fokuserte" 14-iser til å innse at det er det beste for deres og nasjonens fremtid at de lærer matematikk, norsk, engelsk, tysk/fransk/spansk, naturfag o.a. fag skikkelig. At de får seg en utdannelse. At de ikke bare driver dank, koser seg og gjør som de har lyst til og vil. Gjerne og ofte "driter" de i å lese så sosialistpolitikerne atter en gang kan "lytte til elevene" - som det heter så fromt - og gi dem enda mer praksis og mindre teori. Sånn er vi nesten alle i den alderen.

Det er fordi at tenåringer, som alle andre mennesker, er onde på bunnen at vi trenger mer disiplin, mer teori, strengere lærere og strengere krav. Om det er "læring for evaluering" eller "evaluering for læring" er forsåvidt et fett, så lenge de er klar over at skole er alvor, fordi det handler om hele deres liv. Og kanskje i enda mindre grad enn voksne, på grunn av sin begrensede erfaring, vet de sitt eget beste på lengre sikt.

Og når stadig flere ikke mestrer norske regler for ordsammenslåing, forskjell på "visst" og "hvis", "da" og "når" og annen elementærkunnskap, så er det klart for alle som har et realistisk, utildekket og jordnært perspektiv på mennesket, verden og livet at Høyres skolepolitikk er redningen for landets stadig dårligere skolesystem.

Sosialistene har prøvd med sitt "drømmeprosjekt" nå i fem år. I løpet av de årene har skolen blitt stadig verre, ikke bedre. Men bjellen ringer visst ikke i Skoledepartementet.

Vinterens eksistensielle kvelertak

2010-02-03T11:06:00.003+01:00

Sukk.
Vinter.
Kald vinter. Lang.
Ubehagelig.
Trist. Mørkt.
Hvorfor?
Hvorfor er den her?
Hvorfor er jeg her - på denne jord?
Nå på vinteren.
Når det er kaldt. Lenge.
Hva er meningen? Er dette alt?
Er det ikke mer?
Finnes det ikke sol? Varme? Lenge.
Hvor lenge, vinter? Hvor lenge?
Hvor lenge til du kommer, sommer?

For jeg vet ikke hvor mye lenger jeg holder ut.