Uten kjærligheten tilstede, selv i politiske vedtak, faller alt til grus.
Sarah Azmeh Rasmussen er en kvinne jeg har den ytterste respekt for. Jeg håper folk leser de kronikkene hun skriver i Aftenposten, blant annet om sitt gamle fedreland Syria, så de kan forstå hvor dårlig det står til i et av klodens verste diktaturer.
- Kjærlighet kan splitte
Azmeh Rasmussen tar kort fortalt til orde for å fjerne kjærligheten fra politikken, fordi den gjør mer skade enn den er til hjelp. Hun støtter seg til et argument fra den israelske forfatteren Amos Oz, som oppfordrer folk til "å la kjærligheten bli der den hører hjemme, i det private rommet og de snevre private kretser."
Skribenten mener idealer som nærhet, varme og samhold, som har vært viktige i Norge etter 22. augusts tragedier, ikke kan trekkes inn "i det offentlige ordskiftet som styrende politiske prinsipper," som "retorisk redskap eller politisk mål." Hun skriver at kjærligheten har potensiale til å generere og holde ved like konflikter, vel så mye som å forhindre dem.
Hennes argumenter er: Ingen kan elske alle. Den politiserte nestekjærligheten er "selektiv" og "enøyd." Den kan også gjøre blind og ikke minst begrense folks frihet (på den måten at den ytterste venstresiden ønsker å begrense høyreekstremisters ytringsfrihet etter terroraksjonen).
Hun stiller spørsmål ved denne "kjærligheten" som ble vist mot utsatte muslimer etter angrepet av følgende årsak: "Det som glemmes, eller helst ignoreres, er […] terrorplanene til den islamistiske jihadisten Taimour Abdul-wahab, som i julerushet, bare for et halvt år siden, gikk mot folkefylte sentre i Stockholm, med ti bomber festet rundt livet."
Dermed velger hun å "melde meg ut" av de store "kjærlighetsprosjektene" i samfunnet for tiden, fordi de er selektive og har kjærlighet som middel og mål. Det kan generere mer følelser og mer sinne, tror Azmeh Rasmussen. Hun slår et slag for å forsvare ytringsfriheten enda mer nå etter 22/7, selv om de som kommer med ytringene er fulle av hat og fordommer. Det er i følge henne i "den saklige, rasjonelle og opplyste debatten" at hatideologiske mennesker kan overvinnes.
God analyse
Først og fremst er jeg svært enig med hennes glimrende analyse av den politiserte kjærlighets svakheter. Kjærligheten i oss er, som alt annet i oss, utilstrekkelig, begrenset og selektiv. Ikke minst fører kjærligheten i politikken til politiske skiller, fordi vi alle har ulike måter å tolke hvordan denne kjærligheten skal komme til uttrykk i faktisk politikk.
Den kan også gjøre oss blind. Den kan føre til at vi ikke ser skogen for bare trær. Den kan føre til at vi ikke vil vedkjenne oss negative sider ved ting/personer/politiske ideologier/grunnholdninger o.a. som vi elsker. Sist min ikke minst er den, som Azmeh Rasmussen påpeker, selektiv og begrenset.
Argumenter kan brukes om andre faktorer
Det merkelige med hennes tankegang er at du kan velge hvilken som helst påvirkningskraft i oss mennesker på hvilke politiske holdninger vi har og sette dem inn i artikkelen hennes istedet for ordet "(politisk) kjærlighet", og du vil komme fram til samme svar: De er utilstrekkelige og splittende.
Vi bruker fornuften/rasjonaliteten, som hun slår et slag for, og ideologien som eksempler. De to kanskje tyngste påvirkningskreftene i forhold til våre politiske valg.
Fornuftens splittende karakter
Fornuften og rasjonaliteten er like lite perfekt som kjærligheten. Den er like selektiv og like splittende. Den fører ofte ikke til en større konsensus, men snarere til større uenighet. Fornuften vil drepe for fred og fornuften vil forhandle for fred. Fornuften vil senke skatter, fornuften vil øke skatter. Fornuften vil sende asylsøkere hjem og fornuften vil "åpne alle sluser". Fornuften vil innskrenke ytringsfriheten for å beskytte både den som uttaler seg mot seg selv og pårørende, og fornuften vil gi ytringsfriheten større armslag. Fornuften vil sprenge folk i luften "til deres eget beste" og fornuften vil la folk være i fred med sine holdninger. Ikke minst vil fornuften "politisere seg" og slik skape skillelinjer i det politiske landskap.
Men er det av den grunn noen som vil "melde seg ut" av "fornuftsprosjektene" og begrense fornuften til den private sfære?
Ideologiens splittende karakter
Nå er det lite godt som kan sies om ideologisk fokusering, men det er likevel verdt å bruke som eksempel. Ingen har for eksempel noe ønske om å fjerne ideologien fra politikken. Likevel gjør ideologiens få positive sider den til kanskje en enda større trussel og er desto mer splittende enn kjærligheten og fornuften noen gang vil bli.
For ideologien vil gjøre alle mennesker like i et utopisk paradisland der alle med andre meninger sperres ute og den vil inkludere alle i et liberalt individualistisk utopisk prosjekt der alle er overlatt til seg selv. Ideologien vil drepe meningsmotstandere og ideologien vil åpne ytringsfriheten. Ideologien vil begrense statsmakten og ideologien vil gjøre staten mektig. Og igjen: Ideologien "politiserer seg" og skaper skarpe politiske skillelinjer.
Kaldt og kalkulerende samfunn?
Azmeh Rasmussen skriver mellom linjene at hun heller ikke vil ha hat i politikken, og heller altså ikke kjærlighet. Så hva sitter vi da igjen med? Er det et kaldt og kalkulerende samfunn du ønsker deg? Er det en Høyre-liknende innvandringspolitikk, der hver asylsøker skal vurderes ut i fra om han/henne har evner som tjener fellesskapet, mens de syke og/eller gamle sendes på første flyet hjem? Langsiktig fornuftig er det jo, men kalkulerende uten kjærlighet og omsorg.
Er det et samfunn der kynismen rår, en politikk regjert av rasjonalitet avkoblet fra kjærlighet til borgerne politikerne er satt til å tjene? En politikk for forbruk, en politikk der velferdsstaten fjernes, en politikk der rød-grønne politikere nekter kristne organisasjoner å ansette hvem de vil og starte private skoler? Fornuftsmessig blir jo disse barna lært opp i ting som strider med de verdiene Ap ønsker å bygge samfunnet på. Vil du ha en kynisk og kalkulerende politikk der muslimer ikke får bygge opp institusjoner, fordi faren for at i én av deres moskeer kan det gjemme seg en terrorist som ingen av medlemmene selv har noe forhold til? Det er jo fornuftig det også. Føre-var-prinsippet og alt det der. Ønsker vi et samfunn der homofile og lesbiske trakasseres? De skaper jo ikke barn, så det er jo "fornuftig" og "naturlig" å ta fra dem rettigheter.
Selvfølgelig gjør hun ikke det. Såpass har jeg forstått om hennes meninger. Men Azmeh Rasmussen kommer ingen vei med denne måten å tenke på, fordi alle faktorer i og rundt oss som påvirker våre politiske valg er stykkevise og utilstrekkelige. Både kjærligheten, ideologien og rasjonaliteten. Både venners og politikernes påvirkning. Både oppvekst og økonomiske rammer. Men hvorfor skal vi stenge noen av disse faktorene ute? Har ikke uenighet og splittelse også mye positivt ved seg i et demokrati?
Hva skal vi da streve etter?
Vi må heller, etter min mening, streve etter et samfunn fylt av kjærlighet - på alle områder. Etter hensikter preget av kjærlighet. Etter en fullkommen og ikke selektiv kjærlighet. Ikke fordi det er utopisk ideologi. Det kommer aldri til å oppnås. Men det må streves etter.
Uten at vi jobber med kjærligheten, uten at vi har kjærlighet, på alle livets områder - også i politikken - så blir det ingenting igjen. Da blir rasjonaliteten kald og ideologien kynisk og urealistisk. Da kan vi overfor oss selv forsvare mangt et håpløst politisk vedtak, med mange negative konsekvenser for folk flest, fordi det jo er "fornuftig". En politiker som ikke styres etter sin (utilstrekkelige) samvittighet er ikke verdt å lytte på.
Et ja til politisert kjærlighet
Jeg sier et klart ja til politisert kjærlighet, uansett hvor ufullkommen den er. I det minste gir det meg trygghet om at mine meningsmotstandere hvertfall har gode hensikter. Det de vedtar er gjort med et ønske om at det skal være til mitt beste, selv om det slettes ikke er det i praksis.
For politisert kjærlighet har så mange positive sider også! Den er realistisk, den er ydmyk, den er sensitiv, tilgivende, raus, ser de svake og den er varm. Den søker vårt beste som borgere. Den strever for meg og deg. Den kjemper for oss og den har gode hensikter. Den hever seg over splittelser og uenigheter - og ser mennesket bak deres meninger. Det er slike politikere jeg ønsker og som vi stor grad har i vårt fagre Norge! Mennesker som strever etter dette hver eneste arbeidsdag.
En sunn menneskelig kjærlighet - og fornuft - er ikke minst bevisst på og ydmyk over sine egne begrensninger. Det er i sannhet noe å strekke seg etter, også i politikken. Både som middel og mål!
